1 år i stillhet

Etter turen som gikk i dass i flere mnd etterpå, begynner endelig skrivekløen å ta ZuberZappa igjen.
Jeg ser til og med at det er følgere her som ikke har gitt ham opp.
Det er rett og slett solid.

Nå er jo nr 2 på god vei. Zamma D teller ned, og mener å huske hun kalte det akkurat 6 uker her for ei lita stund sida. Så regner 4 uker og 6 dager i dag. Så tror jeg vi har det på det reine.

Den lille råtassen vår er nå blitt "Maja Oline Fiddan 2 og et halvt år" som er det fulle svaret når vi spør hva hun heter. Jeg fikk litt vondt når jeg fikk ta en titt på Mileåælene hennes... Dessverre er det uendelig mange som er forbigått i tystnad dette siste tause året. Nå må jeg se om jeg kan klare å hoste opp noen av datoene igjen slik at vi kan sammenligne opp og ned og i mente med numbero Dois.

Burde Zappa våkne til liv igjen er det vel mildt sagt delte meninger om, men at skrivelysten i alle fall dukket opp i kveld tar jeg som et meget godt tegn.

Milepæler tatt helt ut av den blå hukommelse:

1 år og 8 mnd barnehageklar
2 år og 8 mnd - tissetørr

Off... Ja det spørs vel om det er mulig å ta igjen dette...

Slowmoving from the Amazon river.

Det er rett og slutt ikke nok internett i Brasil til å klare å fortelle om de to dagene vi tilbragte på og i Amazonas. Det var helt uvirkelig. Virkelig helt uvirkelig.
Over kan du se Danny prøve å dra opp en svær svadde av en fisk jeg i øyeblikket ikke kommer på navnet på. Den største var på 60 kilo.

Under ser du sizen på yachten vår, vist av Pål et tidlig morgenbad utenfor et indianerreservat hvor Ånen og de andre var opptatt av å danse med halvnakne kvinner og menn.

Ellers fikk Ånen en antenne i hodet, når vi forsøkte på tidenes stunt med å ta denne kjempebåten GJENNOM jungelen. Som en følge av at elva stod 15-20 meter !!! høyere nå enn på sitt laveste, var det nemlig nye steder og krysse den på. Det endte opp med at vi var milimitere fra å få en livsfarlig biesverm i trynet, samtidig som delene flakset av båten pga grener man ikke trodde skulle være der, var der.
Det kuliminerte med at dusjen på dekk ble hengende igjen i et tre. Men en rivende dyktig kaptein satte spaken i Revers, og dukket tilbake for å hente den. Dette til tidenes latter fra Neptad ungan.

Ellers var piraja og alligator fisking beskjeftigelsen en sen stummende mørk kveld. Noe som endte med fangst på begge.
Svømme med rosa delfiner høres kanskje heller ikke så utrolig rått ut, men det var det, og det som nok kanskje skal nevnes er.. ALT DETTE VAR VILLDYR.
Ikke noe dyrepark her nei, bare lokalbefolkningen som viste vei.

Dette blir nok muligens de siste ord herfra.
Vi skal nå bevege oss opp til Nepstad for å ta inn i et hus. Nei jeg mente Fortaleza.
Der får vi den største utfordringen på hele turen.

Vi må nemlig lage maten sjøl.

 Pål og melonene

 Mye Pål nå. 

Pål og en kompis

 Basseng på dekk.

Turen gjennom her gikk ikke knirkefritt.

Raufoss i Amazonas

Hilser dere mine venner med en liten sykdomsoppdatering før vi hopper ut på bøljan blå.

På Ånens første bursdag i Brasil, er han og Kalle snart de to eneste som ikke har vært nedpå med noe sjukdomstegn. De gamle er altså eldst. Det som er minst like imponerende er likevel at ho som på forhånd frykta det aller mest, nemlig Sissel, stort sett er fysisk frisk som fisk. Sjøl om tanken på slangene og krokodillene nok sliter på andre måter.

Men alt går i riktig retning, og det er godt å vite at vi har folk både her nede og heime i Norge som bruker tid på å be for at ting skal gå bra. Det har absolutt gjort susen så langt, og vi er svært takknemlige for denne forbønnen.

Da passer det jo greit og sende med et lite lagbilde tatt oppe ved Kristusstatuen i Rio De Janeiro. Et monument jeg tror de fleste er enige om kanskje er det flotteste vi har sett så langt.

Sopranos i Paragay

Dagen derpå ble virkelig det da været ødela opprinnelig Argentina plan, men gav oss i stedet en åpning for å shoppe litt med den kinesiske mafiaen i Paraguy.
Vi lo på vei bort av alle de dølle historiene til Herbert Guide, om at du fikk kjøpt billappen for 150 kroner uten å ha sitte på i en bil ei gang. Vi forsøkte også å vri lommeboka til Kalle, for om mulig få nok cash til å kjøpe opp presidenten.
Ikke at det var noe vits, for den eneste makten han hadde igjen var ærbødighten i seg selv. Den holder akkurat til å få lov å plante et tre i sossehagen ved kraftverket. Sammen med andre fornemme besøkende.
Vi ble fortalt at alle butikker ble styrt av enten arabere eller kinesere. Vi lo i skjegget... Så ille kan det ikke være. Så lenge prisene var 20-30% lavere enn i Brasil, ja så burde vel det være nok til å lukte lunta for godtroende nordmenn.

4 timer senere kan vi lese denne lista over svindel/svindelforsøk.

1. Rundlurt av vekslingskurs mellom argentinske pesos og den lokale paraguaymyntenheten. 
1. Hallgeir skulle betale 40 reais for et par drakter. Da han ville bruke opp pesosene tilsvarte det visst 200 pesos... Etter litt fintenking med lyden av polititazere i nakken, kom vi fram til at ble ca 70 reais. Heldigvis gikk han med på å bytte tilbake til 40 reais etter litt Knutmagi med tunga.
2. Bente kjøpte sko til 517 000, så det burde jo være kvalitet. Det viste seg at vi ble lurt på nesten 50000 på kursen. I tillegg la de på 10% for at vi ville betale med kort.... Lukter litt undragelse av slikt... Men vi prøvde og holde vår sti ren.
2. Disse 10 % var Margot veldig fornøyd med å ha fått på sin vare. Da vi fikk forklart situasjonen måtte hun litt slukøret innse at det ikke var rabatt likevel men et prispålegg.
3. Så var det tid for litt elektrosjokk. Stikkord var hodetelefoner. Erlend lukta mose i over 3 timer. Likevel klarte de det. Det ene av 3 innkjøpte sett hadde de rukket og bytte ut med et som var ødelagt. Noe vi ikke oppdaget før vi kom tilbake til Brasil.
4. Det samme gjorde de med et videokamera.... Crazy... og fryktelig bittert..

Men Maja....

Ho er så fornøyd med de nye skoene til 55 kroner at hun nesten ikke vil ta dem av igjen.

Foz do Iuguacu

Møtet med byen, og fossen med samme navn, var brutalt. Regn, torden og lyn i reineste Konsmoånd.

Dette førte med seg noe som sikkert er et snev av utilstrekkelighet i opplevelsen, noe vi selvfølgelig ikke merket så lenge vi ikke vet om noe bedre.

Turen til det tyvendeårhundrets største byggverk, dammen i Itaipu. Verdens største operative vannkraftverk.
Kraftverket ligger på grensen mellom Brasil og Paraguay, og som følge av et historisk 50% samarbeid mellom de to landene, gjorde at vi kjapt kunne hukke av å ha vært i et nytt land i "Ticket to ride - South Africa" dersom det noensinne skulle bli en realitet.
Kraftverket produserer 100% av strømmen til landet Paraguay og ca 20 % av Brasil. Ville tall.
Så ville at vi under den guidede turen fort fikk utrolig mye tvil sigende inn over oss. Alt fra at pappa nektet for at turbinrørene kunne være 10 meter i diameter, til at dørene veide like mye som en jumbojet, og at det det var like langt fra Konsmo til Fiddan som å kjøre fra en side til den andre på toppen av dammen.
Men..
Det er klart det stemmer. Ellers hadde det jo ikke vært noe å skrive heim om, og det er jo tross alt det det handler om.

Så var det de fantastiske fossefallene. På grensen mellom Argentina (hukk, hukk, hukk) og Brasil kunne vi beskue det som er verdens største fossefall (adjektivet "størst" klarer man alltid og sjonglere litt med, og i dette tilfellet er det bredeste, eller flest meter på siden av hverandre)
Og bredt var det.
Mesteparten ligger i Argentina, mens utsiktsposten ligger i Brasil.
Det var likevel først på båtturen vi virkelig fikk gang på blodpumpa.

I feel it in my fingers.

¨På kanten på, o så mange måter.

Til slutt en liten videofoss.

Videobloggs på etterskudd

Går i mot alle mine prinsipper når jeg i dag velger å spille videobloggene mine med tilbakevendende kraft. Det skal ikke være fysisk mulig i det 21.århundre og måtte legge ut innlegg som er så gamle at de er slått av postkort hjem, men her kommer likevel et par klipp vi på det det daværende tidspunkt mente var viktige for dere å få med dere.

Først: Strandlivet i Rio

Blinkskudd så langt

Hello hello.
I am at a place called Vertigo.
I alle fall er det sånn det føles etter vårt 6 fly med en liten tass.
Vi er på plass i Manauas, Amazonas. Regnskogens farlige utmark. Med rundt regnet 2 millioner innbyggere.

Men det skjedde ikke uten dramatikk.

Dere har kanskje lest om at det for tiden er store demonstrasjoner i Brasil under det pågående prøve VM, som meg og Erlend viser vi er en viktig del av. Hele mesterskapet trues i dag med avlysning som følge av at protestene mot et fattig lands økonomi forverres kraftig pga dette fotball VM og OL som skal holdes her i 2014 og 2016.
Når dette så kollidererer med enda mer voldelige protester mot høyere busspriser i Sao Paulo, ja da er det dømt til å bli bråk.

Riktignok har dette ingenting med vår dramatikk og gjøre..
I vår boble handler det om flytur. Med full sprekk på de aller fleste av det mannlige kjønn.
Turen fra Foz do Iguazu til Sao Paulo tjora nemlig igjen pusteåra til Erlend, rota opp kraftig i magen til spesielt Dann og Filip. Bjørn Arild er i følge Marita "mannesjuk med influensa", og så heller ikke akkurat god ut. Stemmen til guiden vår Knudemann forsvant au på overfarten, og laget det komplette kaos da også Pål fikk føle migrenens makt i et saftig anfall...

Men vi kom ut igjen alle mann, og kvinnene, (som jo er vandt til å føde) virket upåvirket.

Det er så tett mellom høydepunktene at jeg nå bare må kaste meg ut i et par og tredve grader for å holde handlekurva for kånå. Men jeg lover mer snadder, spesielt fra en utrolig dusj i Argentina, og tidenes mafiahandling i Paraguay. Vi har vært og sett på et av verdens 7 underverk også, og noen ønsker nok at det skal nevnes mer enn i ei bisetning.

PS! Jeg anbefaler dere tå ta turen innom bloggen til Andrea for de som vil få med seg hva vi faktisk gjør på denne turen. Hun beskriver det muligens  og fra et perspektiv uten en halvannaåring som hovedperson.

Under følger noen blinkskudd fra turen.

Strandløvene på Copacabana ligger klar til hogg

I Brasil er de så glad i å ta pauser at de presser inn benker hvorsomhelst bare det ikkje er i vaddar.

Kalle bestilte egg og bacon.

Kalle fikk egg og bacon.

og måtte ete fra steikepanna.

Pål kan ikkje skjønne hvem som bråker så når han prøver å ta seg en Foz do Iguacublund.

Bente i keiserens nye klær.

Maja Oline og Asbjørn.

Simon fant ut at det var aircondition i bussen, og ville ikke ut igjen.