I stedet tok jeg et Skritt tilbake, og kan knapt gå sjøl.
En historie hakket mer personlig, og UENDELIG mye lengre enn jeg noensinne trodde jeg skulle skrive her. Dette innlegget er ikke representativt for en mamma/pappa/mote eller fjortisblogg, men litt psykologisk terapi.
Før jeg går videre vil jeg unnskylde til alle som har opplevd trafikkulykker på mye mer traumatisk vis, men nå som dette gikk så uendelig bra, må jeg jo faktisk "blogge" om mine ekte opplevelser.
Aldri har jeg vært nærmere den virkelige sannheten. Den sannheten som alltid presenteres på gode sjukehusserier og filmer. En spillefilm fra virkeligheten.
Med respekt for føret, beveget sjåføren og undertegnede seg svært sakte nedover dalen. Seiersrusen fra "den røde kamp på brua" hadde lagt seg og stemninga var behersket.
Men da svingen kom forsvant samtidig høyre kjørefelt.
De neste sekundene vil sitte brent inn i minnet resten av livet.
For i det som nå var blitt ett trangt kjørefelt, fikk vi i det mørke snødrevet øye på et par sterkt lysende øyne.
Øyne som ikke på noen som helst måte ble hilset velkommen.
Sjåførens neste 2 setninger gav heller ikke rom for oppmuntring.
Shit!
Æ tulle ikkje
Begge visste k som nå kom til å skje.
Så begynte livet å gå i slow-motion. Tankene begynte å rase. Hånda datt automatisk ned på livbeltelåsen. Jo den var på. Tanken om å løse ut og samtidig åpne døra meldte seg. Hva ville da skje? Kunne jeg gli under bilen.
Da denne tanken ble forkastet begynte sjåføren også å tenke på hvordan vi skulle sitte. Anspent? Hvor skulle beina? Jeg tror jeg løftet det ene, for jeg har i alle fall gode sår på den ene leggen.
Så begynte jeg å be!
Hva jeg ba om er noe av det eneste jeg ikke husker.
Men noe fornuftig må det ha vært, for selv om jeg vet at det hvite som nå valgte å kaste sine mjuke hender rundt oss var airbags, så vil jeg nok likevel alltid tenke på det som engler i ettertid.
Smellet var ikke mye å snakke om. Når Kaizers hamrer løs på oljefatene sine blir som tordenvær å regne i forhold.
Dette var mer som om noen valgte å åpne to makrell i tomatbokser med ei slegge. Etterfulgt av noen som åpnet det gode gamle sølvpapiret i en melkesjokolade inni øret mitt.
Altså egentlig ikke et smell, men et klunk, og så stålet fra bilene som først bretter seg rundt hverandre for så å hoppe hver sin vei.
Så kommer den vanvittige stillheten. 3 sekunders total stillhet der kun dampen fra radiatoren forteller at noe har skjedd.
Så begynner begge to og desperat dra etter pusten. Vi har sikkert automatisk holdt den inne ei stund, og nå forsøker jeg å finne den igjen.
Dessverre viser det seg fort at det ikke var bare bare. Etter å ha prøvd å puste gjennom det som føltes som ei kraftig sammenklemt brystkasse hører vi at det tutes fra nabobilen. Godt tegn tenker jeg. Det er i alle fall liv der også.
Det går nye sekunder og vi puster og puster. Sjekker med hverandre at vi har det ok etter forholdene, og tankene om 113 og skadesikring melder seg. På dette føret klarer heldigvis sjåføren og tenke klart nok til at dette kan bli farlig uten varselstrekant.
Jeg vil gjerne også ut, men dessverre virker det veldig uklokt å bevege seg. Jeg blir sittende litt til mens jeg fortsetter å arbeide med å puste. Så får jeg ringt kånå. Får stønna fram at vi har kræsja front mot front men at vi er i live, før forholdene forsvinner og det bryter.
Så "sjekker" jeg at sjåføren har kontroll på utsida før jeg bestemmer meg for å bli sittende. Det tror jeg var lurt.
En bil stopper med mennesker jeg ikke kan definere. En mann og ei dame som tar seg av oss to som fortsatt ikke har kommet oss ut av bilene. (Det er ei kvinne i den andre bilen som mener hun har brukket beinet, det er det jeg fikk med meg av det som skjedde utenfor bilen.)
En stor takk til disse to som stoppet og tok seg av oss. Gav oss jakkene sine og snakket med oss. De gjør alt riktig. Ikke opptatt av å trøste, men av å fortsatt holde oss ved bevissthet. I ettertid ser jeg at det var det vi trengte.
Husker at det neste det handlet om var TID. Vente var noe vi lærte i militæret. Det var likevel vi sjelden vi trengte å vente med det som kjentes som en sofa oppå seg. Mens jeg satt der begynte tankene om mine kjæreste. Tenkte tanken på å prøve å ringe igjen, men fant ut at det var nok å snakke med seg sjøl. Hva om dette endte tragisk? Ikke at jeg på NOE tidspunkt tenkte tanken på at jeg ikke ville overleve, men visste at min betalte jobb i øyeblikket var å være ZuberZappa... Ville jeg kunne ta meg av henne nå?
Ville halvårsplanen min jeg aldri har laget være bortkastet?
Hun skulle jo gå i dag.
Og middagen var det jo jeg som skulle lage...
Hmmm...
Så begynte jeg å be igjen. Det gjorde veldig godt. Fant tilbake til roen som gjorde at jeg ikke fokuserte på egen pine, men heller på familien og de rundt meg. Det gikk vel også en del tanker oppover for sjåføren. Det var som om noen satt og hviska beroligende ting inne i skallen min. Jeg er helt sikker på at vi ikke var alene der i bilen. Alene hadde panikken grepet meg. Garantert!
Sjåføren kom inn igjen og begynte å gjøre det jeg var sikker på at jeg også ville komme til å gjøre i en slik situasjon. Bruke galgenhumor.
Men min aller rareste opplevelse var altså nesten å oppleve at det ikke fantes et eneste snev av humor i skrotten min i disse øyeblikkene. Jeg hørte ham, og jeg skjønte at det var gøy. Men det fantes intet i min hjerne som hadde noe morsomt å kommentere i dette øyeblikkene. Jeg var faktisk veldig skuffet over meg selv på akkurat dette, for jeg visste at sjåføren nok følte seg dum når jeg ikke svarte. Men det var altså ikke fordi det ikke var på sin plass. For det var det. Men JEG hadde ikke gode nok svar til at de fortjente å komme ut...
Tida gikk.
SEINT.
Så kom ambulansen.
Resten kan du egentlig se på Greys Anatomy eller hvilket som annet sykehusshow.
Nakkekrage
Båre
Mye blinkende lys.
Torild Vrålstad.
Trine Nordstrøm
Nullvisjonens høvding. Bjørn Ivar.
Ambulansetak
Mer så jeg ikke. Hørte derimot.. Ja det gjorde jeg.
Ambulanseradioen var et lite mareritt. Selv om jeg absolutt ønsket å vite hva som skjedde der ute, var det vanskelig å høre det i bakgrunnen.
Så stod vi der da. Parkert midt i veien mens to stk prøvde febrilsk å lage hull i mine blodårer slik at de kunne fylle meg med dop. Frykten for at sykkel-karrieren min på spinningssykkel skulle ende i en dopingkontroll ville de ikke høre om en gang. Men desperasjonen min når de forsøkte å klippe opp United trøya, jo den tok de tak i. De turte ikke røre drakta, men resten av turen ble et mareritt av en fyringsrunde, hvor Liverpool, Chelsea og Man Shitty ble lovprist hele veien.... Jeg lot meg tenne.
Heldigvis.
For da slutta jeg endelig og ligge og føle på hvor vondt det var. De hadde funnet et sterkere smertenerve og valgte og trykke så hardt som mulig på den. Det funka. Resten av den laaange taxituren gikk fortere, og så venta sjukehusapparatet.
Jeg ble advart. 14-15 mann ville stå og plukke meg fra hverandre for å sjekke all verdens på kortest mulig tid. Traumeteam kalte de det. Siste advarselen var likevel den verste:
United drakta VILLE bli klippet opp!!!
Legen fikk rett.
I alt.
De 15 pleierne og legene som kastet seg over meg når vi ankom var nesten ikke til å tro. Jo visst hadde jeg vondt, men fremdeles i den tro at dette var bagateller. Da var det veldig betryggende og se hvordan dette systemet fungerte.
Mens jeg lå der med denne forholdsvis grenseløst irriterende nakkekragen (som ambulansepersonellet egentlig jeg bare hadde på sånn at ikke sjukehuset skulle bli sure på AMBUfolket) Så av denne grunn lå jeg med nakke og hodesmerter hele kvelden. Ikke for å kritisere det heller altså, for det er jo utrolig betryggende at de tar ting så alvorlig, slik at jeg ikke skal få unødvendige plager i ettertid.
Men tilbake på bordet.
Der lå jeg altså mens de klippet og herja med både jakke, drakt, bukser og sokker. Men da en av dem insisterte på å skulle inn en tur i det mest private området på kroppen kjente jeg det stakk litt for første gang. Bedre ble det ikke av at når han kom opp igjen med fingeren sin, ja da hadde han følgende å meddele:
"Alt så bra ut, men jeg fant denne"
Opp i hånda holdt han et kronestykke.
Først trodde jeg det var tidenes mest mislykkede trylletriks (ettersom jeg ikke engang kunne se ham der jeg lå fastspent i nakkekragen). Men så kom jeg på et siste syn i Audien før jeg ble båret ut. Det lå nemlig småpenger overalt. En av dem hadde altså funnet veien, om ikke opp i rompa, så lå den i alle fall i bokseren.
Da stakk det voldsomt igjen. Rett og slett fordi jeg måtte le for første gang.
Undersøkelsene gikk knirkefritt, og dopet begynte å virke. Minuttene inne i CT maskinen ble nok for en forholdsvis moderat avholdende mann det nærmeste han kommer rushallusinasjoner. Ringen jeg lå inni ble forvandlet til en sånn "grønn bue ektepar som gifter seg ute går gjennom". Oppå den satt det en skrue som lå og så på meg og lo. Jeg lo jeg også. Så lå jeg der inni i CT maskinen og lo, og tenkte jeg måtte huske å takke sjåføren for denne opplevelsen. Dette var jo bare moro. For en interessant lærepenge sammen med de fantastisk flinke og hjelpsomme helsearbeiderne. For et yrke de har. De må se mye vondt, men fy så mye de betyr for de stakkars hjelpeløse pasientene. Det er ikke for ingenting at engler og helsearbeidere har samme farge på tøyet. TAKK SKAL DERE HA!
De fant ikke noe galt. Altså noe alvorlig galt.
4 brukne ribbein er jo noe altså, og spesielt nå, ei uke etterpå, kjenner jeg at det jo har vært en god trøkk.
Men oppsummert så var vi utrolig heldige alle 3. (Jeg skal ikke bekrefte for mye i forhold til føreren av den andre bilen, men de siste oppdateringene tyder på at det kommer til å gå brukbart der også)
Sannheten er at tilfeldighetene er bitte bitte bittesmå.
Vi kunne ha stolt mer på dekk og føre, og hatt mye mer fart.
Vi møtte en sjåfør i en aldersgruppe som ikke var ute for å ligge sidelengs i svingene, og derfor også holdt svært moderat fart.
Vi kunne ha truffet litt mer sideveis, og fått den ene bilen inn i sida.
Vi kunne ha latt pysestrikk være pysestrikk.
osv...
Men jeg er fortsatt her. A bit more broken, but a whole lot wiser.
4 ukers sykemelding fra jobben. Som pappa. Den lidelsen får vi komme tilbake til.
Til slutt vil jeg takke alle som har bedt for meg, og som har hjulpet familien min denne uka. En utrolig kjærlighet vi møter fra dere vi er så glad i.
Og helt til slutt vil jeg at dere som stoler på at vi har en som er større enn oss selv her på jord, husker på meg og sørger for at jeg ikke pådrar meg noe forkjølelses- eller hostelignende sjukdom. Har nyst ei gang så langt. Det var som å stå på 80 meteresstreken under OL og bli truffet av alle spydene som kom så langt.
På likt.
Det var riktignok ikke så mange vil du si, men det er også mitt poeng.
Det var mange nok!
Vidunderlige Espen dukket opp som gjestesokkist, da han drog med seg 3 stk Pepsi, en pakke gomp, en pakke bamsemoms. Når han på parkeringsplassen også oppdaga at jeg gjerne ville ha 500 kr og et par sokker tenkte han: Tja jeg har jo akkurat dusja. Så da fikk jeg sokkene, pengene og ei brun ei som plaster på såret. Den brune plasserte han omtenksomt i vinduet slik at alle pleierne som dukket opp kunne få noe å glåba på. Det funka! Etter at jeg fant ut at øl (som skulle være god sovemedisin) og det medisinfatet jeg nå går på gikk dårlig overens står den ennå i kjøleskapet.
Et par uheldige bilder senere ser jeg slik ut. Advarer mot sterke og kvapsete scener
Men da svingen kom forsvant samtidig høyre kjørefelt.
De neste sekundene vil sitte brent inn i minnet resten av livet.
For i det som nå var blitt ett trangt kjørefelt, fikk vi i det mørke snødrevet øye på et par sterkt lysende øyne.
Øyne som ikke på noen som helst måte ble hilset velkommen.
Sjåførens neste 2 setninger gav heller ikke rom for oppmuntring.
Shit!
Æ tulle ikkje
Begge visste k som nå kom til å skje.
Så begynte livet å gå i slow-motion. Tankene begynte å rase. Hånda datt automatisk ned på livbeltelåsen. Jo den var på. Tanken om å løse ut og samtidig åpne døra meldte seg. Hva ville da skje? Kunne jeg gli under bilen.
Da denne tanken ble forkastet begynte sjåføren også å tenke på hvordan vi skulle sitte. Anspent? Hvor skulle beina? Jeg tror jeg løftet det ene, for jeg har i alle fall gode sår på den ene leggen.
Så begynte jeg å be!
Hva jeg ba om er noe av det eneste jeg ikke husker.
Men noe fornuftig må det ha vært, for selv om jeg vet at det hvite som nå valgte å kaste sine mjuke hender rundt oss var airbags, så vil jeg nok likevel alltid tenke på det som engler i ettertid.
Smellet var ikke mye å snakke om. Når Kaizers hamrer løs på oljefatene sine blir som tordenvær å regne i forhold.
Dette var mer som om noen valgte å åpne to makrell i tomatbokser med ei slegge. Etterfulgt av noen som åpnet det gode gamle sølvpapiret i en melkesjokolade inni øret mitt.
Altså egentlig ikke et smell, men et klunk, og så stålet fra bilene som først bretter seg rundt hverandre for så å hoppe hver sin vei.
Så kommer den vanvittige stillheten. 3 sekunders total stillhet der kun dampen fra radiatoren forteller at noe har skjedd.
Så begynner begge to og desperat dra etter pusten. Vi har sikkert automatisk holdt den inne ei stund, og nå forsøker jeg å finne den igjen.
Dessverre viser det seg fort at det ikke var bare bare. Etter å ha prøvd å puste gjennom det som føltes som ei kraftig sammenklemt brystkasse hører vi at det tutes fra nabobilen. Godt tegn tenker jeg. Det er i alle fall liv der også.
Det går nye sekunder og vi puster og puster. Sjekker med hverandre at vi har det ok etter forholdene, og tankene om 113 og skadesikring melder seg. På dette føret klarer heldigvis sjåføren og tenke klart nok til at dette kan bli farlig uten varselstrekant.
Jeg vil gjerne også ut, men dessverre virker det veldig uklokt å bevege seg. Jeg blir sittende litt til mens jeg fortsetter å arbeide med å puste. Så får jeg ringt kånå. Får stønna fram at vi har kræsja front mot front men at vi er i live, før forholdene forsvinner og det bryter.
Så "sjekker" jeg at sjåføren har kontroll på utsida før jeg bestemmer meg for å bli sittende. Det tror jeg var lurt.
En bil stopper med mennesker jeg ikke kan definere. En mann og ei dame som tar seg av oss to som fortsatt ikke har kommet oss ut av bilene. (Det er ei kvinne i den andre bilen som mener hun har brukket beinet, det er det jeg fikk med meg av det som skjedde utenfor bilen.)
En stor takk til disse to som stoppet og tok seg av oss. Gav oss jakkene sine og snakket med oss. De gjør alt riktig. Ikke opptatt av å trøste, men av å fortsatt holde oss ved bevissthet. I ettertid ser jeg at det var det vi trengte.
Husker at det neste det handlet om var TID. Vente var noe vi lærte i militæret. Det var likevel vi sjelden vi trengte å vente med det som kjentes som en sofa oppå seg. Mens jeg satt der begynte tankene om mine kjæreste. Tenkte tanken på å prøve å ringe igjen, men fant ut at det var nok å snakke med seg sjøl. Hva om dette endte tragisk? Ikke at jeg på NOE tidspunkt tenkte tanken på at jeg ikke ville overleve, men visste at min betalte jobb i øyeblikket var å være ZuberZappa... Ville jeg kunne ta meg av henne nå?
Ville halvårsplanen min jeg aldri har laget være bortkastet?
Hun skulle jo gå i dag.
Og middagen var det jo jeg som skulle lage...
Hmmm...
Så begynte jeg å be igjen. Det gjorde veldig godt. Fant tilbake til roen som gjorde at jeg ikke fokuserte på egen pine, men heller på familien og de rundt meg. Det gikk vel også en del tanker oppover for sjåføren. Det var som om noen satt og hviska beroligende ting inne i skallen min. Jeg er helt sikker på at vi ikke var alene der i bilen. Alene hadde panikken grepet meg. Garantert!
Sjåføren kom inn igjen og begynte å gjøre det jeg var sikker på at jeg også ville komme til å gjøre i en slik situasjon. Bruke galgenhumor.
Men min aller rareste opplevelse var altså nesten å oppleve at det ikke fantes et eneste snev av humor i skrotten min i disse øyeblikkene. Jeg hørte ham, og jeg skjønte at det var gøy. Men det fantes intet i min hjerne som hadde noe morsomt å kommentere i dette øyeblikkene. Jeg var faktisk veldig skuffet over meg selv på akkurat dette, for jeg visste at sjåføren nok følte seg dum når jeg ikke svarte. Men det var altså ikke fordi det ikke var på sin plass. For det var det. Men JEG hadde ikke gode nok svar til at de fortjente å komme ut...
Tida gikk.
SEINT.
Så kom ambulansen.
Resten kan du egentlig se på Greys Anatomy eller hvilket som annet sykehusshow.
Nakkekrage
Båre
Mye blinkende lys.
Torild Vrålstad.
Trine Nordstrøm
Nullvisjonens høvding. Bjørn Ivar.
Ambulansetak
Mer så jeg ikke. Hørte derimot.. Ja det gjorde jeg.
Ambulanseradioen var et lite mareritt. Selv om jeg absolutt ønsket å vite hva som skjedde der ute, var det vanskelig å høre det i bakgrunnen.
Så stod vi der da. Parkert midt i veien mens to stk prøvde febrilsk å lage hull i mine blodårer slik at de kunne fylle meg med dop. Frykten for at sykkel-karrieren min på spinningssykkel skulle ende i en dopingkontroll ville de ikke høre om en gang. Men desperasjonen min når de forsøkte å klippe opp United trøya, jo den tok de tak i. De turte ikke røre drakta, men resten av turen ble et mareritt av en fyringsrunde, hvor Liverpool, Chelsea og Man Shitty ble lovprist hele veien.... Jeg lot meg tenne.
Heldigvis.
For da slutta jeg endelig og ligge og føle på hvor vondt det var. De hadde funnet et sterkere smertenerve og valgte og trykke så hardt som mulig på den. Det funka. Resten av den laaange taxituren gikk fortere, og så venta sjukehusapparatet.
Jeg ble advart. 14-15 mann ville stå og plukke meg fra hverandre for å sjekke all verdens på kortest mulig tid. Traumeteam kalte de det. Siste advarselen var likevel den verste:
United drakta VILLE bli klippet opp!!!
Legen fikk rett.
I alt.
De 15 pleierne og legene som kastet seg over meg når vi ankom var nesten ikke til å tro. Jo visst hadde jeg vondt, men fremdeles i den tro at dette var bagateller. Da var det veldig betryggende og se hvordan dette systemet fungerte.
Mens jeg lå der med denne forholdsvis grenseløst irriterende nakkekragen (som ambulansepersonellet egentlig jeg bare hadde på sånn at ikke sjukehuset skulle bli sure på AMBUfolket) Så av denne grunn lå jeg med nakke og hodesmerter hele kvelden. Ikke for å kritisere det heller altså, for det er jo utrolig betryggende at de tar ting så alvorlig, slik at jeg ikke skal få unødvendige plager i ettertid.
Men tilbake på bordet.
Der lå jeg altså mens de klippet og herja med både jakke, drakt, bukser og sokker. Men da en av dem insisterte på å skulle inn en tur i det mest private området på kroppen kjente jeg det stakk litt for første gang. Bedre ble det ikke av at når han kom opp igjen med fingeren sin, ja da hadde han følgende å meddele:
"Alt så bra ut, men jeg fant denne"
Opp i hånda holdt han et kronestykke.
Først trodde jeg det var tidenes mest mislykkede trylletriks (ettersom jeg ikke engang kunne se ham der jeg lå fastspent i nakkekragen). Men så kom jeg på et siste syn i Audien før jeg ble båret ut. Det lå nemlig småpenger overalt. En av dem hadde altså funnet veien, om ikke opp i rompa, så lå den i alle fall i bokseren.
Da stakk det voldsomt igjen. Rett og slett fordi jeg måtte le for første gang.
Undersøkelsene gikk knirkefritt, og dopet begynte å virke. Minuttene inne i CT maskinen ble nok for en forholdsvis moderat avholdende mann det nærmeste han kommer rushallusinasjoner. Ringen jeg lå inni ble forvandlet til en sånn "grønn bue ektepar som gifter seg ute går gjennom". Oppå den satt det en skrue som lå og så på meg og lo. Jeg lo jeg også. Så lå jeg der inni i CT maskinen og lo, og tenkte jeg måtte huske å takke sjåføren for denne opplevelsen. Dette var jo bare moro. For en interessant lærepenge sammen med de fantastisk flinke og hjelpsomme helsearbeiderne. For et yrke de har. De må se mye vondt, men fy så mye de betyr for de stakkars hjelpeløse pasientene. Det er ikke for ingenting at engler og helsearbeidere har samme farge på tøyet. TAKK SKAL DERE HA!
De fant ikke noe galt. Altså noe alvorlig galt.
4 brukne ribbein er jo noe altså, og spesielt nå, ei uke etterpå, kjenner jeg at det jo har vært en god trøkk.
Men oppsummert så var vi utrolig heldige alle 3. (Jeg skal ikke bekrefte for mye i forhold til føreren av den andre bilen, men de siste oppdateringene tyder på at det kommer til å gå brukbart der også)
Sannheten er at tilfeldighetene er bitte bitte bittesmå.
Vi kunne ha stolt mer på dekk og føre, og hatt mye mer fart.
Vi møtte en sjåfør i en aldersgruppe som ikke var ute for å ligge sidelengs i svingene, og derfor også holdt svært moderat fart.
Vi kunne ha truffet litt mer sideveis, og fått den ene bilen inn i sida.
Vi kunne ha latt pysestrikk være pysestrikk.
osv...
Men jeg er fortsatt her. A bit more broken, but a whole lot wiser.
4 ukers sykemelding fra jobben. Som pappa. Den lidelsen får vi komme tilbake til.
Til slutt vil jeg takke alle som har bedt for meg, og som har hjulpet familien min denne uka. En utrolig kjærlighet vi møter fra dere vi er så glad i.
Og helt til slutt vil jeg at dere som stoler på at vi har en som er større enn oss selv her på jord, husker på meg og sørger for at jeg ikke pådrar meg noe forkjølelses- eller hostelignende sjukdom. Har nyst ei gang så langt. Det var som å stå på 80 meteresstreken under OL og bli truffet av alle spydene som kom så langt.
På likt.
Det var riktignok ikke så mange vil du si, men det er også mitt poeng.
Det var mange nok!
Mandagens middag ble heldigvis fisk. En god grunn til at jeg ble sendt inn hit. Får for lite av det heime. Ta et hint kåna.
Fekk besøk av kånå og tante Stine på natta. Det var utrolig fantastisk. Sjelden vært gladere for å se noen enn då dei plutselig dukka opp. Bente blei tydeligvis så glad at ho ordna med sjukeseng heime. Takk til Ørjan og Terje Ågedal får frakten, og Bjørg og Stine for tilordning.
Et par uheldige bilder senere ser jeg slik ut. Advarer mot sterke og kvapsete scener
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar