tirsdag 25. desember 2012

Julaften 2

Etter en suksessrik første dag Julaften med pinnekjøtt og pakker og pakketer til den store karusellrennmedalje, er det i dag på an med med andre dag julaften.
Det er ikke skilsmisse julaften, men rett og slett svigermorsjulaften som nå står på kalenderen.

Like trivelig det etter gårsdagens ville Fiddans fes.
Sjøl uten verken tomtebrygg eller rødvin i gløggen tok det som vanlig av med: Jeg er så glad hver julekveld, Feliz Navidad, På låven sitter nissen av den minste nissen ever, og selvfølgelig:
Deilig er jorden.

Må kanskje nevne i disse humanetiker-tider at det var med originalteksten.

Må kanskje nevne at vi heller ikke feiret hverken juleblot eller saturnalia for den saks skyld. 

Kanskje fordi at midtvintersfesten (juleblot) ikke var før 14. januar eller gambling, stripping og gruppeorgier ikek var i sentrum slik som under saturnalia.

Vi feiret ei jul med familen i sentrum, basert på det eneste rette budskapet: 


At vår Gud ankom jorderik!

Dere som ikke feirer dette, bør enten ta til takke med at julehøytiden er basert på disse premissene, eller gå tilbake til feiringen av de norrøne gudene.

Og dere får det vel som dere vil.

Så nyt denne jula mens dere kan. 
Frykten for Guds Ord er så stor at vi nok må feire jul i det skjulte på jobben til neste år.


fredag 21. desember 2012

Sarah Bernard med gul krem.

Så var dagen vi hadde ventet på i over et år endelig som kjerringa på julekvelden.
Tante Stine kom for å smelle sammen de beste julekakene i verden.
Og dykke kan sei akkurat k dykke vil.
Me kalle de Sarah Bernard med gul krem.

Ingrediensene på bordet. Kan du se hva som mangler?

Ganske riktig. FARIN

 Tross min suksess på eggehvitefronten lot jeg Stine få en sjanse til å vise seg fram i dag. Mens jeg skremte vettet av katten og Maja med mine Mandelhakkekunnskaper.


Fortsatt som knirkefritt smør.

Så kommer dagens første usikkerhetsmoment. 
Er dette rett konsistens på mandelbunnen? 
Svaret fikk vi ikke, men satset friske videre, tross stygge selvmordstanker. 
Men vi kunne ikke kaste 8 eggeplommer som vi skulle røre rundt i gryta på et senere tidspunkt.
Vi lot seig gugge være akkurat det, og klinte dem ut.
Første forsøk endte, tross advarsler fra den av oss som hadde bakt mandelbunn tidligere i forberedelsene, i en ganske stor smeltedigel. Vi fryktet det verste, men tok det som trening.
Det var klokt. 




Maja kasta til slutt inn jåndkledet, i en stilling som kunne virke som lett trykkende.
Og ganske riktig...


Alle bakepapir må smøres..



Med pensel?


 
Gul krem. 
Den stinker svidd gummi..
Her har Stine klokelig sagt fra om at å røre med slikkepott ikke var en god idè.



 
Så er det alvor!





Og her endte vi opp.

Noen kaller det kaloribomber.
Resultatet ble langt fra idealet unge mennesker i dag ikke bør leve opp til.
Men.. 
Vi elsker våre småkaker.



Bare 1 år til neste gang det skal krible i magan!


PS! Ikke legg dem i muffinsformer. Det blir mye kokkelering og lite resultat. Uten å slikke papiret!









torsdag 20. desember 2012

Julestria

Det er nok en del deler av befolkningen som i disse dager har haugevis av utfordringer forut for den kristne julehøytid.
Mange ville satt to streker under julestress. Æg sette ikkje ein ei gong.
Som sangen seier: hvem har vaska gulvet,  og hvem har børi ved? Hvem dreit i å kjøpe fuggelnek? Og hvem må pynte tre?
Ja nå he meg og Maja satt øss t å kvile og puste med et stønn.
Imens æ finne flaska så kånå fær ein sønn.
Svaret på de to første er :
Svigermor og onkel Bjeff.
Svigermor mens ho var inne og besøkte tante Stine mens Zappa og Zamma D var i byen og varma seg på bankkortet.
Bjørn Arild mens han og tante Marita satt barnevakt i ettermiddag.
Juleneket nekta vi plent å kjøpe fra de herlige selgerne som kom på døra, men treet (som alle bør kjøpe på Valand) (se det Britt, ny reklameregning i posten til jul)
Ja treet er planen og pynte sjøl.
Dagen i dag brukte meg og Oline til skikkelige juleforberedelser. På skolens generalprøve til julefesten i kveld. MOF var innleid for og få i gang applaus og projektor. Men mest for å ha noen å skrive timer på siden jeg er underlagt NAVs herlige herredømme.
I mårå kan vi forresten love fyldig referat fra gårsdagens kakebaking. Det ble en opplevelse på the good, the bad and the ugly.
Lykke til alle superskuespillere i kveld. Det er utrolig gøy å se dere.

tirsdag 11. desember 2012

Mat på quisten

Bare en liten oppdatering fra i går.
Jeg endte opp med følgende løsning på de kakene som ikke var brent.
Inspirert av svogerens uttalelse, fant jeg ut at de fungerte best som knekk.

Og til slutt et bilde fra dagens frokost.
Ingen skal si jeg ikke prøver å få i ho noe.
Det fine er at ho endte opp med å ete ei skive med kun smør på,
når ho fekk lov å holde ho sjøl.


mandag 10. desember 2012

Vepsebol?

Da må vi ta dere med steg for steg gjennom dagens banebrytende opplevelse

1. Eggehvite stod det i oppskrifta. Tja, Mai Lise lo av meg på butikken etter at Bente hadde vært inne og sladra på at æ ville ho skulle kjøpe med eggehvite. Det var visst det kvite inni egget.
 Men inni egget var det ikke noe kvitt, kun ei hard hard hinne og ei gul plomme omgitt av gjennomsiktig kliss. Jo da, skal ikke spille dummere enn jeg er, men jeg var likevel litt spent på hvordan det skulle være mulig å skille dem fra hverandre. Mange skrekkhistorier er spredd om dette.
 Egg 1 gikk som smør
 Men på nr 2, ble det litt avføring i bensinen. Nå var vel alt ødelagt?
NIX.
Som førstemann i verden klare jeg å skille klinten fra eggeplomma også etter at de var forent i bollen. Optimismen råder hardt. Dette ser lovende ut.

 Så skulle dette piskes stivt. Hmmm. Jo det var måtte en maskin til, og sjøl om jeg ikke aner hva stivpiska faktisk betyr, la jeg sammen det jeg hadde hørt om stivpiska fløte. Den kan visst bli til smør.
Så jeg passa meg for å stoppe før det ble gult.
Don Sugar Kane Hannover veies inn. Lett!

Men så....


Med mandelen på plass, var det tid for neste utfordring. De skulle hakkes. Jeg fant ingenting i skoffa som ligna på ei hakke, derfor tok jeg som den skarpeste kniven i skuffa. En kniv!


etter et par sørgelige minutter var jeg nær ved å gi opp. Da... I vaskemaskinen lå det noe kjent. Jeg har nok ikke sett intrumentet i bruk, men vet av erfaring at det durer noe sjukt høyt under fotballkamper.
Shit la gå. Dette går vel galt, men la oss prøve!

Som smør!

Rasp kan jeg alt om, ettersom det er min oppgave ved pizzalaging.


Og da alt skulle blandes sammen kom denne vispen hendelig fram igjen.
Alt som smør fortsatt. 
Men så kom denne tanken snikende i hodet om størrelsesforhold. 
Alt jeg hadde å forholde meg til var et kunstnerisk bilde uten det minste snev av realisme bak seg.
Hvor store skulle de være?
Jo jeg tok sjansen. Sparte grei plass rundt dem. 
Trodde jeg!


Etter 3 minutter så det slik ut!
Det var i ferd med å bli ei skoffekake...


Etter 20 minutter lot jeg dem stå enda noen minutter siden jeg nå hadde skjønt at de kun skulle være i teskje størrelse. 
Det var nok en tabbe.

Etter at de var kommet ut klemte jeg ut de siste dråpene i bollen til 4 små teskjestørrelser. 
De ble i alle fall brent!

Under ser du det ferdige resultatet i 3 ulike størrelser.


 Rimelig godt fornøyd med meg sjøl venta jeg på første prøvekanin. Det ble BAB og Martha Marita. Merkelig skryt å få, sjøl om BAB mente de nok skulle vært mindre, ettersom "Eg strevde med min en evighed".

Da fruen kom hjem kom sannhetsdommen.
Ja da.
De var brent.
Men ho sa også at de hadde potensiale...

Er det nok til at jeg skal prøve meg på nytt?
Eller har dere ivrige lesere en småkake jeg kan prøve meg på i stedet?

Jeg er foreløpig, som Trine Rein ville sagt det,
TORN





Julequiz #5

Kjapt spørsmål i dag. Hva gikk galt for Zappa under dagens bakedebut?

Dette er dagen

Dette ER dagen.
Endelig skal det det brettes opp og tas et tak jeg tipper INGEN av dere 20 lesere hadde trodd skulle komme. Men den største tvileren siden Thomas, ja det var nok Zappa himself.
Inspirasjonen spratt fram som en juleost fra møkkakjelleren, som en følge av Berit Høylands svært så fristende bilde på FB før helga. Allerede da visste jeg det.
Ikke nødvendigvis fordi det så så godt ut, men det virket som om jeg hadde alle ingrediensene, og planen var  å utføre det på fredag.
Dessverre spilte Maja meg et spypuss og slo til med en liten sprekk på sin egen kroppstemeratur for et døgn. Årsaken til stoppen var likevel det utenkelige. Vi hadde ikke alle ingrediensene likevel.

Men nå er alt i hus, og ingenting kan stoppe meg. I kveld får dere resultatet på det første jeg har laget på egenhånd siden Marit Svardals heimkunnskapstimer i 7.klasse. (Husker ikke hva vi laget da, for det eneste jeg husker fra de timene er at Marit sa at chips la seg direkte på hoftene. Ca 20 år etter kan jeg fastslå at hun hadde rett!)

Får ønske meg selv Skitt baking med gårsdagens eneste læringstime fra min kjære fru. Akkurat nå angrer jeg på at det eneste jeg fikk med meg fra det, var at man burde banke cookisene flate før man skulle steike dem.

PS! Julekalenderen tok en sedvanlig pause pga at QM gikk litt tom for gode barselspørsmål. Det dukker nok opp et par til, for det må jo kåres en vinner. Andrea og Helene ligger likt på 1 poeng etter 4 spørsmål.

torsdag 6. desember 2012

Papparollen må på banen.

Nå har jeg tiet lenge nok. Det er på tide at verden får vite hvor tungt vi menn i perm synes det er å lese slike artikler som Superpapsen viser til på hans fortsett levbare Facebookpappablogg.
Kosmetisk kirurgi for barn 

For alle dere som ikke gadd å ta en titt en gang, kan vi lokke med at dette er årets julegave til barn. I alle fall når det kommer til steinharde pakker fra stygge foreldre.
Men det er først og fremst boktittelen som provoserer:

"My mommy is beautiful"Denne barneboken skal forklare hvorfor mamma ser annerledes ut etter kosmetisk kirurgi, og er den perfekte gaven til et forvirret barn. For hvilke traumer må de ikke gjennom der de plutselig oppdager at mammas nese ikke lenger ser ut som et av Askeladdens bukkehorn?

At boken handler om en mamma som skal fettsuges og rette ut grevet en smule, det er i for seg greit nok. At det ikke en gang debatteres hvorvidt menn skal ha samme muligheten er bare trist.

Vel, for å si det slik. Det er vel knapt noen hemmelighet at jeg nå ser muligheten for å ta den mye etterlengta operasjonen så mange av dere har påpekt viktigheten av etter kollisjonen min.
Det viste seg nemlig at magen ikke bare var hovna opp, ettersom det virker som om den fortsetter å vokse, må jeg bare innse at noe må gjøres. Men kjærligheten til et barn som "aldri ville forstått" har gjort at jeg har holdt meg for god til det. Men nå kan jeg med god samvittighet legge meg på operasjonsbenken.

Boka er bestilt, og dermed kan jeg slippe bomben for alle dere kjære lesere:

Jeg har nemlig bestemt meg for å begynne å trene igjen.

Så etter 4 ukers hardkjør kan Zappa komme ut av joggedresskukongen jeg har hatt på de siste 6 ukene, og forvente følgende setning av min kjære datter. (noe som også vil bli hennes første ord)

Pappa, du er den sterkeste sommerfuglen i hele verden!




tirsdag 4. desember 2012

Julequiz #4

I dag prøver vi en videoquiz. Det vil si en:
Hva velger Maja quiz?

Så spørsmålet er:
Hvilke av disse objektene velger Maja?



SVAR:


søndag 2. desember 2012

Julequiz #3

3. Hvilken brikke mangler i dette avanserte puslespillet?
Vi ønsker flere svar rett ut av matboksen av slike som Leon Viking og Spagathe :-)

RIKTIG SVAR!


Julemajas Olinequiz #1 og #2

Ettersom Konsmoil.com glimrer med sitt quiz fravær ønsket Maja sterkt en egen variant. Førstemann med rett svar på hvert spørsmål scorer et poeng og vinneren kåres på julaften med en eksklusiv premie som offentliggjøres neste søndag.
Svar I kommentarfelt under.

1. Finn feilen på bildet.
2. Hvem er de 3 menn på bildet?

onsdag 28. november 2012

Dåute av Vente

Etter en godt comeback på permisjonen, var det i dag tid for trening på en ting jeg ikke hadde ført opp på halvårsplanen. Nemlig å lære seg å kunne vente!
Vel... Hvor bedre å prøve dette enn på legekontoret?

Etter en god lang ettermiddagslur våknet hun kl 13.30. Timen min hos legen var 13.40, så sjelden har vel et barn hatt så lite tid på å våkne, før hun vips var på plass i Galanten.
Etter en rolig kjøretur, hvor jeg blant annet passerte "the crime scene" for første gang (uten å registrere det før vi var forbi) ankom vi Byremo kl 13.52.. 
Nå har riktignok de siste års hyppige legebesøk lært meg at det eksisterer ventetid der oppe. Likevel har jeg aldri samvittighet til å komme for seint. Tro dett eller ei. Dette var faktisk bare andre gangen.

Men jeg kunne slappe av. Førstedame i køen hadde time kl 13.00. 

Så dermed var det ventetrening.
Jeg tror jeg oppsummerer ventinga litt kort, siden det vel egentlig må være noe av det kjedeligste det er mulig å skrive om.
Maja kan allerede vente. En drøm av en oppførsel som fikk trampeklapp av resten av venterommet da legen endelig ropte oss inn. Vi hadde egentlig allerede gitt opp og regnet med at den ble utsatt til i morgen, og hadde egentlig vært der den siste halvtimen kun for å sjekke utholdenheten.
Men vi kom oss nå inn. Og Maja Oline fortsatte sin eksemplariske oppførsel. 
Helt til søster kom med fingerpistolen.. Jeg husket plutselig tilbake til min blodige barndom med skrekk og gru og denne gruen plukket hun bemerkelsesmessig fort opp. Ho likte tydeligvis ikke at noen trakk pistol mot hennes far. Det tar jeg som et godt tegn.

Legen gav meg egentlig huden sånn ca halvfull av behersket kjeft. Med 4 slike brudd var det visst egentlig ikke mulig at jeg skulle kunne bære rundt på ho allerede. Uten skikkelige smerter.
Samtalen fortsatte med at han konkluderte med at det så bra ut på bildene, men... dagens beste nyhet:
Smertene ville komme skikkelig tilbake, kanskje helt i samme gate som de var, i løpet av en 2-3 uker...
Det var i alle fall normen.
Ja ja.
Smerter er egentlig ingenting, så lenge han påstår at beina er på plass og i groform. Men oppmerksomme Oline fikk tydeligvis plukket opp at han sterkt fraråda for mye bøying og tøying. 

Så dette bildet tar jeg som et tegn på at hun har trivdes med 4 ukers barnevakt, og at Zappa kan erstattes.

Bretta tøy på bord er visst vel så gøy som ubretta tø!


mandag 26. november 2012

Back on track with a bad back and a backpack

Etter en 4 ukers lang pause fra jobben, inntok i dag ZuberZappa lederstolen igjen. Og han lover litt hyppigere oppdateringer.

Først vil jeg takke for støtten, lefsene og cookisene. Blomstene takker Bente for, men jeg setter likevel stor pris på at folk har vist meg så mye omtanke.
Elsk din neste som deg selv! Wow. Dykke må være sinnsykt glade i dykke sjøl!

Ferien har vært en lang og smertefull avstandsforelskelse.
Fra sengekanten fikk jeg se henne ta sine første skritt.RÅTT!

Akkurat denne saken blir selvfølgelig hovedfokus nå de kommende ukene. For ettersom kroppen fortsatt sier takk for seg etter 15 minutters to-finger-støtte-gåstol, handler nå det meste om å få det ned i en fing. En finger gjør også at min krokryggete smertestilling kan rettes ut betraktelig, og utholdenheten blir betraktelig bedre.

Stødigheten er upåklagelig, men støttehjulet gir fortsatt den trygge falskheten. For det trengs strengt tatt ikke. I en fing kan hun nå finne på omtrent springe. Hun sparker baller veggimellom (beklager navnetyveriet kjære forening)

Dermed blir målet for neste uke like latterlig enkelt som "the european superstar" Kristian Valen presenterer på aller verst tenkelig vis i denne videoen som ordet pompøs en tøsete betydning.

Men overraskende nok var det kun denne som datt ned i hodet mitt i kveld. Og jeg er opplært til at man ikke tuller med det man får i hodet. 

Letting go!
Ellers vil kritiske røster påpeke at det kan være et ok mål og først lære henne å krype, tisse og tørre å sette seg fra stående stilling. At hun heller ikke tar seg for når hun kanter, er en utfordring som enkelt løses med å kjøpe en hjelm. Det finnes jo en haug av kledelige hjelmer å få tak i fotballverdenen. Så nå julepresangen i box.
Men det er mye å velge i. Du kan gjerne hjelpe med å velge blant bildene under.
Klassikeren til Peter Cech, som tar av for alle bokhyller o.l. som faller i hodet, samtidig som det er lett å skalle til en overfallsmann forfra. Eller beskyttelsen som beskytter framoverkast (Bruce Grobbelaar.

Det står fort mellom de to ja.






mandag 19. november 2012

Milepæl #2 er nådd!

En stolt Zappa, mamma og tante Tom kunne lørdag bevitne det ubestridte personlige høydepunktet i et ungt og uskyldig menneskes liv. 14 og 6 dager etter den utopiske deadlinen og det tapte veddemålet med Tatoveringsmannen og hans julemessende sjekkesønn. 14 og 4 dager ut i den 10 måneden tok hun altså skrittet helt ut. Det vil si skrittene. Og ikke i en anatomisk upassende betydning, men derimot i verbet som ordbøkene her definerer så treffende i 9 punkt.


1. Være i gang
2. At noe er mulig.
3. Dra, forlate et sted.
4. (om ting) Være utstrakt mellom to steder.
5. I fraser, om hva som hente og lignende.
6. (om sykdom) Bli spredt.
7. (om elektrisitet) Bli borte, kuttes
8. (overført, om fartøy) Ha som mål, bevege seg til.

Og selv om alle disse 8 punktene i seg selv er treffende, gjør nok nr 9 det klart også for dere som ikke er kommet til puberteten og tanken om å bli far har slått dere:

9. Å bevege seg på føttene.

    Hun er i gang. Hun vet nå at noe er mulig. Hun drog fra et sted, og var utstrakt mot et annet. Så spørsmålet om hva som hendte kan bare bli spredt på en måte. Båndet til Zappas to fingre ble borte, og målet om å endelig kunne bevege seg til mamma var oppnådd. MAJA OLINE bevegde seg på føttene. Alene!

    Og som om ikke det var nok: Zappa klarte å få skrudd på videokameraet og fikk fanget de berømte skrittene på tape. 

    Så nå kommer "like" og "kommentar" utfordringa..
    100 facebook likes eller kommentarer her eller på facebook. Ja så skal dere få ta del i dette historiske øyeblikket!!!

    PS! Foreldrenes utsagn i forbindelse med de første skritt var omtrent like legendariske som mr Armstrong.

    http://www.mobli.com/media/show/id/22700756?referer=tw

    ooops feil Armstrong:
    Det skulle være denne:


    lørdag 10. november 2012

    Sikkerhetsvideo #3

    Etter to uker totalt på painkillersidelinja er det vel ikke akkurat overraskende at det ble en blogg om sikkerhet i bil som ble neste post.
    Vi gjorde to ulike takes på denne filmen, og ettersom jeg i øyeblikket ikke kan spille dem av grunnet feil dekoder på den fangholdte pc'en min, får vi bare håpe at jeg traff riktig take.


    Det andre klippet som jeg ikke kan vise på bloggen, hadde et ørlite fnugg av smertefrustrasjon. Dette syntes jeg ble så pinlig å vise med tanke på alle dere der ute som faktisk er skikkelig sjuke. Mine 6 uker med løfteforbud og paracet og voltraren brett blir som ei pølse i slaktetida.

    lørdag 3. november 2012

    Dårlig ribbe til jul

    Søndag 28.okt skulle Maja Oline egentlig gått. Forrige fredag inngikk jeg nemlig et veddemål med en pappa i  brennkopp-perm om at jeg skulle lære henne det i løpet av neste uke.
    I stedet tok jeg et Skritt tilbake, og kan knapt gå sjøl. 

    Dette er min historie.
    En historie hakket mer personlig, og UENDELIG mye lengre enn jeg noensinne trodde jeg skulle skrive her. Dette innlegget er ikke representativt for en mamma/pappa/mote eller fjortisblogg, men litt psykologisk terapi.
    Før jeg går videre vil jeg unnskylde til alle som har opplevd trafikkulykker på mye mer traumatisk vis, men nå som dette gikk så uendelig bra, må jeg jo faktisk "blogge" om mine ekte opplevelser. 


    Aldri har jeg vært nærmere den virkelige sannheten. Den sannheten som  alltid presenteres på gode sjukehusserier og filmer. En spillefilm fra virkeligheten. 

    Med respekt for føret, beveget sjåføren og undertegnede seg svært sakte nedover dalen. Seiersrusen fra "den røde kamp på brua" hadde lagt seg og stemninga var behersket.

    Men da svingen kom forsvant samtidig høyre kjørefelt.

    De neste sekundene vil sitte brent inn i minnet resten av livet.

    For i det som nå var blitt ett trangt kjørefelt, fikk vi i det mørke snødrevet øye på et par sterkt lysende øyne.
    Øyne som ikke på noen som helst måte ble hilset velkommen.
    Sjåførens neste 2 setninger gav heller ikke rom for oppmuntring.

    Shit!
    Æ tulle ikkje

    Begge visste k som nå kom til å skje.

    Så begynte livet å gå i slow-motion. Tankene begynte å rase. Hånda datt automatisk ned på livbeltelåsen. Jo den var på. Tanken om å løse ut og samtidig åpne døra meldte seg. Hva ville da skje? Kunne jeg gli under bilen.
    Da denne tanken ble forkastet begynte sjåføren også å tenke på hvordan vi skulle sitte. Anspent? Hvor skulle beina? Jeg tror jeg løftet det ene, for jeg har i alle fall gode sår på den ene leggen.

    Så begynte jeg å be!
    Hva jeg ba om er noe av det eneste jeg ikke husker.
    Men noe fornuftig må det ha vært, for selv om jeg vet at det hvite som nå valgte å kaste sine mjuke hender rundt oss var airbags, så vil jeg nok likevel alltid tenke på det som engler i ettertid.

    Smellet var ikke mye å snakke om. Når Kaizers hamrer løs på oljefatene sine blir som tordenvær å regne i forhold.
    Dette var mer som om noen valgte å åpne to makrell i tomatbokser med ei slegge. Etterfulgt av noen som åpnet det gode gamle sølvpapiret i en melkesjokolade inni øret mitt.
    Altså egentlig ikke et smell, men et klunk, og så stålet fra bilene som først bretter seg rundt hverandre for så å hoppe hver sin vei.

    Så kommer den vanvittige stillheten. 3 sekunders total stillhet der kun dampen fra radiatoren forteller at noe har skjedd.

    Så begynner begge to og desperat dra etter pusten. Vi har sikkert automatisk holdt den inne ei stund, og nå forsøker jeg å finne den igjen.
    Dessverre viser det seg fort at det ikke var bare bare. Etter å ha prøvd å puste gjennom det som føltes som ei kraftig sammenklemt brystkasse hører vi at det tutes fra nabobilen. Godt tegn tenker jeg. Det er i alle fall liv der også.

    Det går nye sekunder og vi puster og puster. Sjekker med hverandre at vi har det ok etter forholdene, og tankene om 113 og skadesikring melder seg. På dette føret klarer heldigvis sjåføren og tenke klart nok til at dette kan bli farlig uten varselstrekant.
    Jeg vil gjerne også ut, men dessverre virker det veldig uklokt å bevege seg. Jeg blir sittende litt til mens jeg fortsetter å arbeide med å puste. Så får jeg ringt kånå. Får stønna fram at vi har kræsja front mot front men at vi er i live, før forholdene forsvinner og det bryter.
    Så "sjekker" jeg at sjåføren har kontroll på utsida før jeg bestemmer meg for å bli sittende. Det tror jeg var lurt.

    En bil stopper med mennesker jeg ikke kan definere. En mann og ei dame som tar seg av oss to som fortsatt ikke har kommet oss ut av bilene. (Det er ei kvinne i den andre bilen som mener hun har brukket beinet, det er det jeg fikk med meg av det som skjedde utenfor bilen.)

    En stor takk til disse to som stoppet og tok seg av oss. Gav oss jakkene sine og snakket med oss. De gjør alt riktig. Ikke opptatt av å trøste, men av å fortsatt holde oss ved bevissthet. I ettertid ser jeg at det var det vi trengte.

    Husker at det neste det handlet om var TID. Vente var noe vi lærte i militæret. Det var likevel vi sjelden vi trengte å vente med det som kjentes som en sofa oppå seg. Mens jeg satt der begynte tankene om mine kjæreste. Tenkte tanken på å prøve å ringe igjen, men fant ut at det var nok å snakke med seg sjøl. Hva om dette endte tragisk? Ikke at jeg på NOE tidspunkt tenkte tanken på at jeg ikke ville overleve, men visste at min betalte jobb i øyeblikket var å være ZuberZappa... Ville jeg kunne ta meg av henne nå?
    Ville halvårsplanen min jeg aldri har laget være bortkastet?
    Hun skulle jo gå i dag.
    Og middagen var det jo jeg som skulle lage...

    Hmmm...

    Så begynte jeg å be igjen. Det gjorde veldig godt. Fant tilbake til roen som gjorde at jeg ikke fokuserte på egen pine, men heller på familien og de rundt meg. Det gikk vel også en del tanker oppover for sjåføren. Det var som om noen satt og hviska beroligende ting inne i skallen min. Jeg er helt sikker på at vi ikke var alene der i bilen. Alene hadde panikken grepet meg. Garantert!

    Sjåføren kom inn igjen og begynte å gjøre det jeg var sikker på at jeg også ville komme til å gjøre i en slik situasjon. Bruke galgenhumor.
    Men min aller rareste opplevelse var altså nesten å oppleve at det ikke fantes et eneste snev av humor i skrotten min i disse øyeblikkene. Jeg hørte ham, og jeg skjønte at det var gøy. Men det fantes intet i min hjerne som hadde noe morsomt å kommentere i dette øyeblikkene. Jeg var faktisk veldig skuffet over meg selv på akkurat dette, for jeg visste at sjåføren nok følte seg dum når jeg ikke svarte. Men det var altså ikke fordi det ikke var på sin plass. For det var det. Men JEG hadde ikke gode nok svar til at de fortjente å komme ut...

    Tida gikk.
    SEINT.
    Så kom ambulansen.

    Resten kan du egentlig se på Greys Anatomy eller hvilket som annet sykehusshow.
    Nakkekrage
    Båre
    Mye blinkende lys.
    Torild Vrålstad.
    Trine Nordstrøm
    Nullvisjonens høvding. Bjørn Ivar.
    Ambulansetak

    Mer så jeg ikke. Hørte derimot.. Ja det gjorde jeg.
    Ambulanseradioen var et lite mareritt. Selv om jeg absolutt ønsket å vite hva som skjedde der ute, var det vanskelig å høre det i bakgrunnen.

    Så stod vi der da. Parkert midt i veien mens to stk prøvde febrilsk å lage hull i mine blodårer slik at de kunne fylle meg med dop. Frykten for at sykkel-karrieren min på spinningssykkel skulle ende i en dopingkontroll ville de ikke høre om en gang. Men desperasjonen min når de forsøkte å klippe opp United trøya, jo den tok de tak i. De turte ikke røre drakta, men resten av turen ble et mareritt av en fyringsrunde, hvor Liverpool, Chelsea og Man Shitty ble lovprist hele veien.... Jeg lot meg tenne.
    Heldigvis.
    For da slutta jeg endelig og ligge og føle på hvor vondt det var. De hadde funnet et sterkere smertenerve og valgte og trykke så hardt som mulig på den. Det funka. Resten av den laaange taxituren gikk fortere, og så venta sjukehusapparatet.
    Jeg ble advart. 14-15 mann ville stå og plukke meg fra hverandre for å sjekke all verdens på kortest mulig tid. Traumeteam kalte de det. Siste advarselen var likevel den verste:
    United drakta VILLE bli klippet opp!!!

    Legen fikk rett.
    I alt.
    De 15 pleierne og legene som kastet seg over meg når vi ankom var nesten ikke til å tro. Jo visst hadde jeg vondt, men fremdeles i den tro at dette var bagateller. Da var det veldig betryggende og se hvordan dette systemet fungerte.

    Mens jeg lå der med denne forholdsvis grenseløst irriterende nakkekragen (som ambulansepersonellet egentlig jeg bare hadde på sånn at ikke sjukehuset skulle bli sure på AMBUfolket) Så av denne grunn lå jeg med nakke og hodesmerter hele kvelden. Ikke for å kritisere det heller altså, for det er jo utrolig betryggende at de tar ting så alvorlig, slik at jeg ikke skal få unødvendige plager i ettertid.

    Men tilbake på bordet.
    Der lå jeg altså mens de klippet og herja med både jakke, drakt, bukser og sokker. Men da en av dem insisterte på å skulle inn en tur i det mest private området på kroppen kjente jeg det stakk litt for første gang. Bedre ble det ikke av at når han kom opp igjen med fingeren sin, ja da hadde han følgende å meddele:

    "Alt så bra ut, men jeg fant denne"

    Opp i hånda holdt han et kronestykke.
    Først trodde jeg det var tidenes mest mislykkede trylletriks (ettersom jeg ikke engang kunne se ham der jeg lå fastspent i nakkekragen). Men så kom jeg på et siste syn i Audien før jeg ble båret ut. Det lå nemlig småpenger overalt. En av dem hadde altså funnet veien, om ikke opp i rompa, så lå den i alle fall i bokseren.
    Da stakk det voldsomt igjen. Rett og slett fordi jeg måtte le for første gang.

    Undersøkelsene gikk knirkefritt, og dopet begynte å virke. Minuttene inne i CT maskinen ble nok for en forholdsvis moderat avholdende mann det nærmeste han kommer rushallusinasjoner. Ringen jeg lå inni ble forvandlet til en sånn "grønn bue ektepar som gifter seg ute går gjennom". Oppå den satt det en skrue som lå og så på meg og lo. Jeg lo jeg også. Så lå jeg der inni i CT maskinen og lo, og tenkte jeg måtte huske å takke sjåføren for denne opplevelsen. Dette var jo bare moro. For en interessant lærepenge sammen med de fantastisk flinke og hjelpsomme helsearbeiderne. For et yrke de har. De må se mye vondt, men fy så mye de betyr for de stakkars hjelpeløse pasientene. Det er ikke for ingenting at engler og helsearbeidere har samme farge på tøyet. TAKK SKAL DERE HA!

    De fant ikke noe galt. Altså noe alvorlig galt.
    4 brukne ribbein er jo noe altså, og spesielt nå, ei uke etterpå, kjenner jeg at det jo har vært en god trøkk.
    Men oppsummert så var vi utrolig heldige alle 3. (Jeg skal ikke bekrefte for mye i forhold til føreren av den andre bilen, men de siste oppdateringene tyder på at det kommer til å gå brukbart der også)

    Sannheten er at tilfeldighetene er bitte bitte bittesmå.
    Vi kunne ha stolt mer på dekk og føre, og hatt mye mer fart.
    Vi møtte en sjåfør i en aldersgruppe som ikke var ute for å ligge sidelengs i svingene, og derfor også holdt svært moderat fart.
    Vi kunne ha truffet litt mer sideveis, og fått den ene bilen inn i sida.
    Vi kunne ha latt pysestrikk være pysestrikk.
    osv...

    Men jeg er fortsatt her. A bit more broken, but a whole lot wiser.

    4 ukers sykemelding fra jobben. Som pappa. Den lidelsen får vi komme tilbake til.

    Til slutt vil jeg takke alle som har bedt for meg, og som har hjulpet familien min denne uka. En utrolig kjærlighet vi møter fra dere vi er så glad i.
    Og helt til slutt vil jeg at dere som stoler på at vi har en som er større enn oss selv her på jord, husker på meg og sørger for at jeg ikke pådrar meg noe forkjølelses- eller hostelignende sjukdom. Har nyst ei gang så langt. Det var som å stå på 80 meteresstreken under OL og bli truffet av alle spydene som kom så langt.
    På likt.
    Det var riktignok ikke så mange vil du si, men det er også mitt poeng.
    Det var mange nok!

    Vidunderlige Espen dukket opp som gjestesokkist, da han drog med seg 3 stk Pepsi, en pakke gomp, en pakke bamsemoms. Når han på parkeringsplassen også oppdaga at jeg gjerne ville ha 500 kr og et par sokker tenkte han: Tja jeg har jo akkurat dusja. Så da fikk jeg sokkene, pengene og ei brun ei som plaster på såret. Den brune plasserte han omtenksomt i vinduet slik at alle pleierne som dukket opp kunne få noe å glåba på. Det funka! Etter at jeg fant ut at øl (som skulle være god sovemedisin) og det medisinfatet jeg nå går på gikk dårlig overens står den ennå i kjøleskapet.

    Mandagens middag ble heldigvis fisk. En god grunn til at jeg ble sendt inn hit. Får for lite av det heime. Ta et hint kåna.

    Fekk besøk av kånå og tante Stine på natta. Det var utrolig fantastisk. Sjelden vært gladere for å se noen enn då dei plutselig dukka opp. Bente blei tydeligvis så glad at ho ordna med sjukeseng heime. Takk til Ørjan og Terje Ågedal får frakten, og Bjørg og Stine for tilordning.


    Et par uheldige bilder senere ser jeg slik ut. Advarer mot sterke og kvapsete scener

    torsdag 25. oktober 2012

    Hands up, I love you


    Etter nesten 4 uker er det tid for å krype til korset...
    For makan til dag skal en lete lenge etter.

    Vel la oss starte fra byrjinga:
    Ei knallhard natt med veldig dårlig søvn, og mye våketid, for mor altså, så jeg med skepsis på den dag som nok er beviset på at faste rutiner er alfa og omega. Ellers blir en sittans der å knega.
    For etter en solid skivebom av en automobiltur til Fiddan for litt bremseskive reperasjon, sovna ho endelig på vei heim. Nesten 6 minutter etter skjema til kl 11.00.
    Så da jeg med mine langt fra varsomme hender klarte å fomle så mye med jakka at den lille søtnosen våknet før ho nådde tisselakenet, ja da var egentlig dagen satt...

    Hele dagen ble sur og grinete, rett og slett et lite mareritt. Da Tv'en ble skrudd på som enda et desperat forsøk på å svøpe ho, og selv ikke  Dominic Purcell eller Wentworth Miller klarte å dysse ho i senk, ja da var det nok...

    En despomelding til mammaen, og svaret var gitt. Ta en trilletur!

    Ho sovna før me kom til postkassen.

    Oppsummert så viser det seg altså at faste rutiner er best, men at en tur ut i friluft kan være et nyttig hjelpemiddel for å bedre humøret.

    PS! Alt dette gjaldt Zappa. Han taklet på ingen måte at hun ikke parkerte når hun skulle parkere, og lunta ble avskylig kort.
    Maja har nemlig vært i kjempehumør i hele dag også!




    Så hands opp Maja, cause I love you. ZuberZappa har i dag vært ZøkkiZappa.


    I morgen/lørdag/søndag kommer måloppsumering for måned 1. Det ser ut som om måloppnåelsen er skyhøy, men er alle målene oppnådd.
    Ikke vet jeg, for jeg finner ikke igjen målarket! 
    Men vi får høre om muttros muttros er fornøyd.

    mandag 22. oktober 2012

    Sikkerhet i vedsetet

    Da var det tid for ny videoblogg.
    Igjen er det sikkerhet i hus og hytte som er temaet.
    Liten vits i bable mer. Lar heller bildene snakke.


    Som et tillegg i samfunnsdebatten oppdaget jeg i dag den faktiske størrelsen på MATsøppelposen.
    2 dagers matavfall kunne nok mettet 5000 er jeg redd. Alt oppi var full etbart..


    fredag 19. oktober 2012

    Utviklingen i Egypt

    Tenkte at bloggens lesere skulle føle seg trygge på at vi følger situasjonen i midtøsten tett, og kommer derfor med en ny oppdatering i kveld:

    Først de gode nyhetene:

    Benjamin var ikke halshugget.
    Selv om de fleste indisier tydet på det var det likevel en indre biologisk klokke som nektet å helt kjøpe den historien. Denne klokka var ca halv 3 på en søndag, da Benjamins skjebne på avdekket fra en sykeseng midt på vestbredden. Han hadde nemlig kun fått en ganske alvorlig nakkesleng.


    Med en tydelig medtatt Benjamin på vei hjem var det forventet at det ble slått på stortromme hos Jakob.
    At festmåltidet skulle bli et visst hode som allerede var servert på et fat var ikke like hyggelig.

    Med et fornøyd host ble Josefs endelige skjebne befestet.

    Nå venter Zappa på at det skal komme ut bakveien for å endelig kunne identifiseres.

    Peace out for now!