Slowmoving from the Amazon river.

Det er rett og slutt ikke nok internett i Brasil til å klare å fortelle om de to dagene vi tilbragte på og i Amazonas. Det var helt uvirkelig. Virkelig helt uvirkelig.
Over kan du se Danny prøve å dra opp en svær svadde av en fisk jeg i øyeblikket ikke kommer på navnet på. Den største var på 60 kilo.

Under ser du sizen på yachten vår, vist av Pål et tidlig morgenbad utenfor et indianerreservat hvor Ånen og de andre var opptatt av å danse med halvnakne kvinner og menn.

Ellers fikk Ånen en antenne i hodet, når vi forsøkte på tidenes stunt med å ta denne kjempebåten GJENNOM jungelen. Som en følge av at elva stod 15-20 meter !!! høyere nå enn på sitt laveste, var det nemlig nye steder og krysse den på. Det endte opp med at vi var milimitere fra å få en livsfarlig biesverm i trynet, samtidig som delene flakset av båten pga grener man ikke trodde skulle være der, var der.
Det kuliminerte med at dusjen på dekk ble hengende igjen i et tre. Men en rivende dyktig kaptein satte spaken i Revers, og dukket tilbake for å hente den. Dette til tidenes latter fra Neptad ungan.

Ellers var piraja og alligator fisking beskjeftigelsen en sen stummende mørk kveld. Noe som endte med fangst på begge.
Svømme med rosa delfiner høres kanskje heller ikke så utrolig rått ut, men det var det, og det som nok kanskje skal nevnes er.. ALT DETTE VAR VILLDYR.
Ikke noe dyrepark her nei, bare lokalbefolkningen som viste vei.

Dette blir nok muligens de siste ord herfra.
Vi skal nå bevege oss opp til Nepstad for å ta inn i et hus. Nei jeg mente Fortaleza.
Der får vi den største utfordringen på hele turen.

Vi må nemlig lage maten sjøl.

 Pål og melonene

 Mye Pål nå. 

Pål og en kompis

 Basseng på dekk.

Turen gjennom her gikk ikke knirkefritt.

Raufoss i Amazonas

Hilser dere mine venner med en liten sykdomsoppdatering før vi hopper ut på bøljan blå.

På Ånens første bursdag i Brasil, er han og Kalle snart de to eneste som ikke har vært nedpå med noe sjukdomstegn. De gamle er altså eldst. Det som er minst like imponerende er likevel at ho som på forhånd frykta det aller mest, nemlig Sissel, stort sett er fysisk frisk som fisk. Sjøl om tanken på slangene og krokodillene nok sliter på andre måter.

Men alt går i riktig retning, og det er godt å vite at vi har folk både her nede og heime i Norge som bruker tid på å be for at ting skal gå bra. Det har absolutt gjort susen så langt, og vi er svært takknemlige for denne forbønnen.

Da passer det jo greit og sende med et lite lagbilde tatt oppe ved Kristusstatuen i Rio De Janeiro. Et monument jeg tror de fleste er enige om kanskje er det flotteste vi har sett så langt.

Sopranos i Paragay

Dagen derpå ble virkelig det da været ødela opprinnelig Argentina plan, men gav oss i stedet en åpning for å shoppe litt med den kinesiske mafiaen i Paraguy.
Vi lo på vei bort av alle de dølle historiene til Herbert Guide, om at du fikk kjøpt billappen for 150 kroner uten å ha sitte på i en bil ei gang. Vi forsøkte også å vri lommeboka til Kalle, for om mulig få nok cash til å kjøpe opp presidenten.
Ikke at det var noe vits, for den eneste makten han hadde igjen var ærbødighten i seg selv. Den holder akkurat til å få lov å plante et tre i sossehagen ved kraftverket. Sammen med andre fornemme besøkende.
Vi ble fortalt at alle butikker ble styrt av enten arabere eller kinesere. Vi lo i skjegget... Så ille kan det ikke være. Så lenge prisene var 20-30% lavere enn i Brasil, ja så burde vel det være nok til å lukte lunta for godtroende nordmenn.

4 timer senere kan vi lese denne lista over svindel/svindelforsøk.

1. Rundlurt av vekslingskurs mellom argentinske pesos og den lokale paraguaymyntenheten. 
1. Hallgeir skulle betale 40 reais for et par drakter. Da han ville bruke opp pesosene tilsvarte det visst 200 pesos... Etter litt fintenking med lyden av polititazere i nakken, kom vi fram til at ble ca 70 reais. Heldigvis gikk han med på å bytte tilbake til 40 reais etter litt Knutmagi med tunga.
2. Bente kjøpte sko til 517 000, så det burde jo være kvalitet. Det viste seg at vi ble lurt på nesten 50000 på kursen. I tillegg la de på 10% for at vi ville betale med kort.... Lukter litt undragelse av slikt... Men vi prøvde og holde vår sti ren.
2. Disse 10 % var Margot veldig fornøyd med å ha fått på sin vare. Da vi fikk forklart situasjonen måtte hun litt slukøret innse at det ikke var rabatt likevel men et prispålegg.
3. Så var det tid for litt elektrosjokk. Stikkord var hodetelefoner. Erlend lukta mose i over 3 timer. Likevel klarte de det. Det ene av 3 innkjøpte sett hadde de rukket og bytte ut med et som var ødelagt. Noe vi ikke oppdaget før vi kom tilbake til Brasil.
4. Det samme gjorde de med et videokamera.... Crazy... og fryktelig bittert..

Men Maja....

Ho er så fornøyd med de nye skoene til 55 kroner at hun nesten ikke vil ta dem av igjen.

Foz do Iuguacu

Møtet med byen, og fossen med samme navn, var brutalt. Regn, torden og lyn i reineste Konsmoånd.

Dette førte med seg noe som sikkert er et snev av utilstrekkelighet i opplevelsen, noe vi selvfølgelig ikke merket så lenge vi ikke vet om noe bedre.

Turen til det tyvendeårhundrets største byggverk, dammen i Itaipu. Verdens største operative vannkraftverk.
Kraftverket ligger på grensen mellom Brasil og Paraguay, og som følge av et historisk 50% samarbeid mellom de to landene, gjorde at vi kjapt kunne hukke av å ha vært i et nytt land i "Ticket to ride - South Africa" dersom det noensinne skulle bli en realitet.
Kraftverket produserer 100% av strømmen til landet Paraguay og ca 20 % av Brasil. Ville tall.
Så ville at vi under den guidede turen fort fikk utrolig mye tvil sigende inn over oss. Alt fra at pappa nektet for at turbinrørene kunne være 10 meter i diameter, til at dørene veide like mye som en jumbojet, og at det det var like langt fra Konsmo til Fiddan som å kjøre fra en side til den andre på toppen av dammen.
Men..
Det er klart det stemmer. Ellers hadde det jo ikke vært noe å skrive heim om, og det er jo tross alt det det handler om.

Så var det de fantastiske fossefallene. På grensen mellom Argentina (hukk, hukk, hukk) og Brasil kunne vi beskue det som er verdens største fossefall (adjektivet "størst" klarer man alltid og sjonglere litt med, og i dette tilfellet er det bredeste, eller flest meter på siden av hverandre)
Og bredt var det.
Mesteparten ligger i Argentina, mens utsiktsposten ligger i Brasil.
Det var likevel først på båtturen vi virkelig fikk gang på blodpumpa.

I feel it in my fingers.

¨På kanten på, o så mange måter.

Til slutt en liten videofoss.

Videobloggs på etterskudd

Går i mot alle mine prinsipper når jeg i dag velger å spille videobloggene mine med tilbakevendende kraft. Det skal ikke være fysisk mulig i det 21.århundre og måtte legge ut innlegg som er så gamle at de er slått av postkort hjem, men her kommer likevel et par klipp vi på det det daværende tidspunkt mente var viktige for dere å få med dere.

Først: Strandlivet i Rio

Blinkskudd så langt

Hello hello.
I am at a place called Vertigo.
I alle fall er det sånn det føles etter vårt 6 fly med en liten tass.
Vi er på plass i Manauas, Amazonas. Regnskogens farlige utmark. Med rundt regnet 2 millioner innbyggere.

Men det skjedde ikke uten dramatikk.

Dere har kanskje lest om at det for tiden er store demonstrasjoner i Brasil under det pågående prøve VM, som meg og Erlend viser vi er en viktig del av. Hele mesterskapet trues i dag med avlysning som følge av at protestene mot et fattig lands økonomi forverres kraftig pga dette fotball VM og OL som skal holdes her i 2014 og 2016.
Når dette så kollidererer med enda mer voldelige protester mot høyere busspriser i Sao Paulo, ja da er det dømt til å bli bråk.

Riktignok har dette ingenting med vår dramatikk og gjøre..
I vår boble handler det om flytur. Med full sprekk på de aller fleste av det mannlige kjønn.
Turen fra Foz do Iguazu til Sao Paulo tjora nemlig igjen pusteåra til Erlend, rota opp kraftig i magen til spesielt Dann og Filip. Bjørn Arild er i følge Marita "mannesjuk med influensa", og så heller ikke akkurat god ut. Stemmen til guiden vår Knudemann forsvant au på overfarten, og laget det komplette kaos da også Pål fikk føle migrenens makt i et saftig anfall...

Men vi kom ut igjen alle mann, og kvinnene, (som jo er vandt til å føde) virket upåvirket.

Det er så tett mellom høydepunktene at jeg nå bare må kaste meg ut i et par og tredve grader for å holde handlekurva for kånå. Men jeg lover mer snadder, spesielt fra en utrolig dusj i Argentina, og tidenes mafiahandling i Paraguay. Vi har vært og sett på et av verdens 7 underverk også, og noen ønsker nok at det skal nevnes mer enn i ei bisetning.

PS! Jeg anbefaler dere tå ta turen innom bloggen til Andrea for de som vil få med seg hva vi faktisk gjør på denne turen. Hun beskriver det muligens  og fra et perspektiv uten en halvannaåring som hovedperson.

Under følger noen blinkskudd fra turen.

Strandløvene på Copacabana ligger klar til hogg

I Brasil er de så glad i å ta pauser at de presser inn benker hvorsomhelst bare det ikkje er i vaddar.

Kalle bestilte egg og bacon.

Kalle fikk egg og bacon.

og måtte ete fra steikepanna.

Pål kan ikkje skjønne hvem som bråker så når han prøver å ta seg en Foz do Iguacublund.

Bente i keiserens nye klær.

Maja Oline og Asbjørn.

Simon fant ut at det var aircondition i bussen, og ville ikke ut igjen.

I live

Bare sånn at det er sagt. 

Etter en "ÅnenLeland" busstur og 3 ulike fly på tilsammen 27 timers reising er vi i knallgod behold i Rio.

Å reise med kidsa har vært en drøm.

Det er verre med resten av haugen.

I Lisboa hadde Hanne mista begge bankkortene sine. Vel fremme i Rio var Filips sitt vekke. Pål derimot mista lommeboka på vei ut av bussen på Sola. Sissel hadde lagt igjen 1 av 16 knekkebrødpakker på trappa hjemme i Asia, og Bjørn Arild he kasta bort minst 70 %av reisetida på soving.

Med det tok han igjen Majas underskudd, som med sin ene sovetime mellom Sola og Køben, neppe kunne kalles utsovet da vi forlot Lisboa igjen. 3 timer til over dammen gjorde at ho burde slokna som ei Sydhavssol når vi ankom en vinterkledd Broder Knut i Rio. Den gang no way....

Så... Barn sover mye på reising. Mythbusted!!!!

Ellers har dagene vært fantastiske.

Ånen sprader rundt med lommmebok i baklomma, og pass og fotballbillett stikkende opp av skjortelomma.

Margot og Kalle handler penner og øl om hverandre på alle markeder som kan minne om Sava.

Andrea løper rundt og spør om "prisos" på ting og tang Danny ikke vil ho skal ha bruk for.

De to minste lager fullt show i hver eneste folkemengde, og er i ferd med å bli et herlig radarpar.

Ellers er dyr og småkrypfrykten blitt redusert til en stor forglemmelse, ettersom vi ikke ser noe annet Enn sol og sand her akkurat nå. 

Kristusstatuen var stor nok til at vi kunne ligget i hans hender, mens Maracana og Ballotelli kjempet om oppmerksomheten som den største opplevelsen til nå. 

For noen dager.

Mer skal det bli.

Forhåpentligvis med litt bedre bilder,ettersom lade- og nettproblemer er det eneste vi har trengt å bekymre oss for så langt.

Bente, Hallgeir og Maja Oline hilser fra Copa Cabana.

Maja sjekker innholdet etter å ha vært gjennom første securitysjekk.

MAT....NEI

NEI

OG

NEI

Men fly.... Oh yeah.. Flyr best på tom mage .

I Lisboa skulle vi tisse på fluer. I Brasil må vi la flua spyle fua vår.

Og Simon fikk lov til å ta med seg EN bamse. Da valgte han jo den med det største hjertet.

Pakking 2

Ca 30 timer igjen til Familierutebussen går til Sola.
Skodda over horisonten min er i ferd med å klarne, og pakkebordet er klart.
I løpet av de neste timene skal dette fylles opp med nyttige og fullstendig unyttige ting.
Til slutt vil sikkert halvparten kasseres, ettersom den ene kofferten allerede er full.
Av ei seng!

De neste 26 timene ble tilbragt i liggende stilling på sofaen, avbrutt av et ufrivillig frivillig barnehagebesøk til 20 i stil. Dette får vi heller komme tilbake til, men det var så stas at ho på egenhånd fant fram en krakk for å vaske hendene litt ekstra. Fantastisk mottakelse av både ungar og voksne, og ho var så fornøyd at ho nesten ikke var til å få med seg ut igjen. Takk til personalet på Konsmo barnehage.. Dere har lagt et SINNSYKT press på dere selv, for nå slapper pappa helt og fullt av på at ho er i de beste hender.

Og... Etter 17 mnd og 13 dager sa hun endelig det forløsende ordet JA for første gang.

Men nå snakker vi 4 timer.

Bordet har merkelig nok fått på plass det mest essensielle.

Det elektroniske utstyret nede i høyre hjørne er mitt verk. Resten står nok matmor bak.

Men tror dere kan glede dere til å se det totale antallet pakkenellikker... 

Margot var forresten innom her før vi hadde fått et eneste plagg i kofferten og proklamerte stolt at ho var ferdig, og skulle sitte med beina på borda fram til bussen går. Ikke provoserende i det hele tatt.

Av andre finurligheter i slutttimene har matmor funnet med bekymring ut at flyturen fra  Rio til Foz do Iguaco kommer til å ta 4 dager. Dette som følge av litt værpaniske meldinger fra YR som fikk det til å gå rundt for ho.

Og Zappa har satt seg mål for turen: Et mål som muligens kan være litt i pessimistiske laget. Heldigvis kan jeg fullt ut kontrollere hva dere får vite på her på bloggen, og da er jo selvfølgelig slike skandaler lette og fjerne.

Heldigvis er vi ikke bekymret for noe. Ignorance is a bless.

Slenger med et bilde av turens eneste verkebyll helt til slutt. Det er nesten så jeg håper den kommer til å redde liv.

Interessant pakking?

Dette var mer et forsøk på å sjekke om tastaturet fortsatt kan betraktes, og en liten undersøkelse på om det er noen vits i å satse hardt på tidenes reisereportasje fra Brasil?

3 uker med 16 familiemedlemmer.

2 ettåringer

2 tenåringer

2 nyforlova

2 nyinnflytta

2 førstegangsreisendeforeldre

2 til av det samme

2 pensjonister

2 gale tanter

og disse skal guides rundt av 2 innfødte med røtter...

Fellesnevner:

En sykelig frykt for :

- sykdommer

- fremmed mat

- trafikk

- fly

-øresus

- barnegråt

- slanger

- alt som kræler

- for liten koffert

- for tette sko

- at vi skal gå i baren

Ja... Dette tegner til at kan bli en interessant spalte. 

Litt synd at den blir så særegen at den kun vil være interessant for andre i nøyaktig samme situasjon.

Dersom du vet om det finnes noen av denne typen, ja da hadde det for en gangs skyld vært ok med en KOMMENTAR under her.

Ellers skal jeg nok vite å TIE!

Bokklubber og annen NEI mat

Det har vært stille lenge nå.

Så da er det vel på sin plass med en skikkelig saftig dose advarsler nå som sommeren nærmer seg.

1. BOKKLUBBER
Denne fellen var det heldigvis ikke meg selv som falt i, men etter lovnader om det ene og det andre fra Zamma D, trodde jeg rett og slett hun hadde kontroll, og ikke ville få tilsendt noe mer i posten enn den første pakken hun syns så godt om.
Vel... Den illusjonen varte i 14 dager.
Da dukket denne skatten opp i postkassa.

2. PYTTS

Et ufattelig godt kjøp av min fru.

SKIKKELIG GODT REGNTØY

10 minutter etterpå....

Sitt første utendørsbad

3. VOX 

Å tro at god vox er roten til alt godt

4. SKO

For store sko 

Super tante Spagathe he bursdag

Sjelden, men av og til må Zappa og Maja benytte sin enorme bloggemakt til å hylle andre.
I dag går utvilsomt hyllesten til verdens beste tante som ikke er tante. Nabo tante Spagathe har kommet med verdens beste gaver til vår lille venn, og spesielt Noah he fått kjørt seg SKIKKELIG:

Noah holdt i virkeligheten ut 350 år etter flommen , mens han allerede synger på siste verset i boka Spagathe kom med.

Jeg var litt usikker på hvorfor prinsessa la seg ned og sprelte som en gal fisk i dag til morningen, men da jeg fant fram dukk-opp-Noah roa alt seg, og ho kose seg skikkelig.

Denne boka må også indirekte få æren for at Maja lærte seg sin første setning.

Nelson Muntz berømte setning: Ha Ha fikk sitt egentlige ansikt i denne boka. Av folket som lo av Noah.

Ikke bare gavedryssende, men også ufattelig villig til å passe, trille og leke med Maja.

Samlet gjør dette deg til verdens beste tante Spagathe, og nabohuset hyller og er svært så glad i deg.

SÅ GRATULERER MED DAGEN ANDREA

Tøybrett #2

Jeg skal innrømme en ting.
I Tøybrett #1 var jeg en smule skuespiller, og hadde ikke det store målet om å stå på så sykt for å bli ferdig.
Noe 1.45 var et rimelig klinkende klart bevis på.

Men.. Når haugen igjen hadde hopa seg opp, var det på nytt tid for et kromspring. Rett og slett for å se hvor mye jeg hadde forbedra meg.
Hmmmm.

Jeg kan like godt innrømme det med ei gang. Denne gangen ble 2 timer passert med den største selvfølgelighet.

Valgkamp

Etter et par dagers sykefravær var lille Maja Oline tilbake i toppslag i dag. Og hun hadde svært mye på hjertet etter at hun oppdaget at 2013 var et valgår.

For etter to dager hvor hun har fjerna all gugge i mageregionen, og dermed var sultefora på litt valgflesk, viste hun med all tydelighet at KRF-politikken de siste årene er blitt svært hard og svelge.

Hun har de siste dagene også vært svært opptatt av sine fanesaker. De kan du se mer av under.

For det første er utdanning svært viktig for henne. Kampsak nr 1 er derfor ikke overraskende:

Enda bedre utvalg på biblioteket.

Personlige Computere og nettbrett allerede i banrehagen.

Flere sykehjemssenger

Bedre SFO og barnehage.
Hun er opptatt av hygiene, og av at det skal være lett å komme seg hjem.

Og sist, men ikke minst. FOTBALLER TIL ALLE!!!!

Liv i gamle lår

7.februar??? Var det virkelig sist det ble skriblet ord ned på dette digitale papirarket?
Det er jo over en mnd siden. Satte meg ned her nå i den tro at det var 2 uker sida.
Så det ser ut til at de verste spådommer fra den gamle dama i gata er sanne:
Vips så er ho konfirmant.

Tida gjenge vel fort når en har det gøy, og ikke er gammel nok til å kjenne på at tida går seint.

Etter en kjapp gjennomlesning av overskriftene på denne bloggen innser jeg nok at målet om å "skape en ufarlig atmosfære for fedre" har gått litt i grøfta.
Jeg skjønner 100% alle dere som tenker at dette her er jo en umulig oppgave.
"Ikke bare skal jeg prøve å være en god pappa, nå vil jeg også sammenlignes med han bloggepappaen i alt jeg gjør" var det visstnok en som hvisket til meg bak ryggen på butikken. Ja du veit rett der på sida av de torre fillan som var på tilbud i forrige uke. Eller det var vel strengt tatt ikke tacolefser, for når jeg kom hjem så jeg at det stod Pizza tortilla, og slett ikke skulle brukes til fredagstaco. Det skulle derimot den Pepsien jeg la i bunnen av barnevogna, og som jeg derfor glemte å betale for på torsdag. Da dette ble oppdaget tok jeg en ny tur dagen etterpå for å gjøre opp for mitt frekke tyveri med å kjøpe en og betale for to. Hva endte det med? Jo.. At jeg la den flaska nedi på samme sted i vogna, nå sammen med en juicekartong. Som igjen var glemt helt til kulturprisvinner Reidar kom og på merkunderlig vis gav meg nok samvittighet til å forstå at her var noe galt. Det ble en pinlig affære etter dette.

I den avstikkeren fra min egen tankerekke ligger faktisk den hele og fulle sannhet om pappapermen.

Det er ikke en eneste liten filleting som kan planlegges godt nok. I det du tror at du har forstått rollen din, og hvordan du best skal bruke morgendagen... ja da vil ho plutselig ikke sove 3 timer kl 12, og velger i stedet å ta en halvtime i 2 tida.
Så da er jo Zappa så sliten at padda igjen blir hennes beste venn.

Noen tykke det er rart at ho enda aldri går rundt når vi er ute på livet. Eller på butikken som jo livet heter nå.
Sannheten er vel den at Zappa ser på det som viktigere at hun får digital opplæring enn den fysiske. Løgnen som er gjentatt inne i hodet mange nok ganger sier nemlig at framtiden ikke byr på fotpatruljerende gerilja, men at landets fremtid hviler i hendene på en begavet touchpadbruker.

Mye svins og svada i mitt comeback. Da er det jo greit å ha fotofiapparatet til å fortelle for seg. Her kommer noen bilder det ikke trengs beskrivelse av i det hele tatt.

Hei og Ha det

Nå er det bare 1 dag igjen til det kan begynne å krible i magen.
Maja skal endelig få møte han som lærte ho sine aller første virkelige ord.

Nei, det er ikke Nelson Muntz, for selv om HAHA var den første virkelige frasen ho klemte ut, så var det nok ikke det før ho plutselig begynte å helsa på folk når de kom inn i bislaget at talegjennombruddet kom:

Hei

og 

Ha det.

Og det måtte jo mest gå sånn etter at ho he sidde å digga rått på YouTubekanalen på Paddå si, måtte ho jo bare klemme det ut.

Så i mårå. Kl 19.00 drege me alle ut for å møte denne mannen i Konsmo flerbrukshall.

He et stort håp om at den hallen blir stappfoll.

Ta deg i alle fall tre minutt og nyt denne filmen ho sin fra han var og besøkte noen kjente i Stavanger.

K før mase eg så sabla om denne konserten seie du kanskje?

Jau saken er rett og slett den at æg ønske så inderlig at flest mulig skal få oppleve denne underfundige skruen, og hans enda mer underfundige beskrivelser av livet.
Kan godt ver du reise derifrå skuffa au, hvis ikkje du he fulgt med i livet i heimen før nå.
Men så he du i alle fall støtta Konsmo musikkverksted med noen kroner, samt... Du he vist at du setter pris på at det blir arrangert større konserter med Norgesaktuelle artister.
I lille Konsmo!!! Det er faktisk ganske gråvt!

Møt opp bygdefolk.
Pål Rake kl 19.00
Tønes kl 20.00

Før du veid ordet av det så må du heim å legga deg, mens ungdomman slær et slag Yatzy!

http://www.audnedal.kommune.no/aktuelt/379-tones-m-band-til-konsmo

Kveldspådda

Jeg har begynt å forstå at teknologien nok er framtida. Snart kan du jo ikke snu deg uten å se en logisk teknologisk dings.
Inspirert av min kollega Ingrid som visstnok kjente ei som kjente ei datter til en bekjent som kun er betjene ei pådda som bare ca en ettåring.
Som en ansvarsfull duppedingspappa som jo alle ønsker og være, ble dette et stille mål på høyde med snakking, gåing og baking.

I dag var det eksamen.

Så alle dere sensorer der ute.

Hva kan hun forvente av karakter?

Supermandag

Da var det tida for gjennombruddet.

2,5 mnd etter at verden (les: stua) stod stille da hun tok sine første skikkelige skritt, kunne en stolt Zappa studere ei spire som endelig tok dukkevogna i egne hender og storkoste seg med å gå fra den ene tingen til det andre.
Etter litt småstabbing på morrakvisten kom det store gjennombruddet da frøkena skulle ha sin langt fra spesielt etterlengtede middagslur. Etter nedslaget i senga reagerte hun med sitt sedvanlige raseri som normalt består i og umiddelbart dra seg opp lags sengestolpene og hyle ut sin frustrasjon.
I dag derimot var hun så sinna at hun ikke klarte å vente med å kravle seg bort til sengestolpen, men derimot spratt opp midt i senga. Tror hun ble så overrasket over sine egne sensasjonelle supermandagsferdigheter at ho nesten teide i samme slengen. Ho seig sammen igjen etter få sekunder, som om ho sko late som det ikke hadde skjedd.

Men ho var avslørt.
2,5 mnd med svik, løgner, bedrag og sterke antydninger om et svart dåvent vesen, ble hun altså avslørt av et raseriutbrudd.
Hun forstod selv at løpet var kjørt i løpet av et par timers dagdrømming, og da hun stod opp igjen viste hun til fulle at "the socks are made for walking".

I morgen kjem Fappa for å passe på ho. Dersom han tru det blir en vanlig kamp med å begrense tida på Ipaden.. Ja da er jeg redd han tar fundamentalt feil.

Tøybretting på 1 min

Noen har stilt spørsmålstegn ved underholdningsverdien i tøybretting.

Andre igjen vil rett og slett kalle det bortkasta tid, ettersom ingen har dødd av litt skrukkete tøy.

At bretting tar tid, ja om det kan intet betviles.

At noen bruker lengre tid enn andre, er nok også et ukuelig faktum.

Jeg tenkte en egenovervåkning kanskje kunne få opp effektiviteten en smule, så derfor satte jeg på kameraet til å ta bilder hvert 10 sekund.

Her er det skrudd sammen til 1 min film

Mulig det er enkelte elementer det er mulig å forbedre her...???

Kjykkenbordet kunne sikkert fortelt i timesvis

Om tåre og snått.
Om mad så ikke smakte så fryktelig godt.
Gap oppsa æg.
Æg lige ikkje. Det ær ikkje noe som heite æg ikkje lige.
Du må eda. Du må eda.
Ellers blir du sjuge

En av mine største utfordringer de første ukene var utvilsomt måltidene.
Som nevnt ble de utvidet fra 5 min stående eting, til 45 min med sittende frustrasjonskos.

Men gradvis økte takten, og siden mengde mat fortsatt nesten IKKE økte så ble kjøkkenbordstida kraftig redusert.

Men så ble det slutt på her kjeme flyet.... Bsssss. Her kjeme både.. Dunk dunk. Gab opp!

Og vips så ble ho Teskjekjerringa.

Moro? Jo visst. Men baksiden av medaljen er utvilsomt...

At tida ved kjykkenbordet nå igjen kan beskrives i timesvis.

Livsfarlig stillhet

At stillheten er god er en sak.
På andre sida lurer farene.
For når kidsa er stille, ja da holder de på med noe suspekt....

First crime. Kakemenn til Synge jula inn.

 Kommentar og overflødig toalettpapir

 Følte æ hadde sett det uttrykket før...
Her er ho på sitt nye rom.
Trenger ikke mye for å blidgjøre en 1 åring.
Så lenge det er noe å slukke branner fra åpne stikkontakter med så...

Mamma blir neppe glad for denne blottlegginga.