Mirakelmedisin

Dette innlegget er på grensen til hva det sunne norske gjennomsnittsmennesket er i stand til å tåle av vitenskap, men det er snart helt uunngåelig at noen slipper bomben.

Helt fra dag 1 av permisjonen, noe som virker bortimot uoverkommelig langt tilbake, har det blitt forsket hardt på skadebehandling og skadeforebygging av MO. Disse resultatene begynner nå og legge seg klare, men er ikke helt klargjort for at verden skal få sett klarere riktig ennå.

Bakgrunn for forskningen:
Mitt første drop, da hun som 6 uker gammel ble mistet ned i senga, som en klump gele, fullstendig ute av stand til å reagere. Et morsomt, men skremmende syn.
Hvordan unngå at dette ville skje i framtiden, og hva kunne gjøres dersom atte hvis?

Førprosjekt:
Flere ukers hemmelighold av episode for mor.

Forebygging:Nervøs pappa legger puter rundt absolutt hele den lille kroppen når hun endelig er blitt plassert i sittende stilling. På teppe, for all del ikke på et hardt gulv. Helst med et teppe man kan brette to ganger.
Når hun kantet skulle hun formelig sprette opp igjen av seg sjøl.

Resultat:
Et barn fullstendig ute av stand til å takle en potensiell skadesituasjon ved en anledning utenfor Zappas synsfelt.

Når dette ble innsett satte neste del av prosjektet i gang.

Hva gjør man nå ulykka er ute?

Vel.. Jeg må innrømme at for det første så tåler den skallen MYE mer enn jeg trodde var mulig. Jeg har brukt alt fra hammer og spiker til sengebunner, skapdører, speil og glassdører til å trykkteste henne.
Fakta er at den falske tonen som kommer ut av munnen når noe slikt skjer aldri varer lenger enn 10-15 sekunder.

Hvordan kunne dette ha seg? Tåler hun mer enn foreldrene sine til sammen, eller bunner det i selve behandlinga.
Vel, det er det jeg nå tester for harde livet. Jeg har mine mistanker om skittent spill, og at de uskyldige nok ikke er så uskyldige likevel.

Men nå vil æg ha litt fred, isoert frå resten av huset.
Slutt og riks i dørhåndtaket
Slutt og riks!